Torsdag 29.6.–En torsdag med mye parodisk uvirkelighet og en spansk standard-spådom

 

Transformers: De beseirede slår tilbake

Max 21.30

terning 4 liten Velkommen til en torsdag med elendig virkelighetsfølelse. De gamle egypterne fikk besøk av omdannelsesdyktige lastebiler fra andre solsystemer, og folkehelten Parker får kjeft for at han er opptatt av menneskeheten og ikke den teite dama si. I tillegg har spanjolene gjenoppfunnet den normaleste av alle farer: Robotene kommer til å bli som mennesker og vil overta alt. Stilt overfor disse valgene vil jeg anbefale folk å ringe biblioteket og spørre om det har Ingjald Nissens bok med Adlers-inspirerte tolkninger av tre Ibsen-skuespill (1931).  Ingjald var en kul fyr som fant opp begrepet “hersketeknikk”.

Men til filmen.

TRANSFORMERS: REVENGE OF THE FALLEN

Shia LaBoeuf var fremdeles i arbeid.

Jeg er litt i tvil om denne filmen. Den er litt for sånn «å gudamei, jeg er på college og steinkåt», og den tilstanden har jeg aldri egentlig trodd noe på, for jeg har sett folk som har gått på college, og de virket ikke som fordums utøvere av umettelig erotikk.

Men Michael Bay har nok en gang tatt fram den digre slegga si, og ødeleggelsene er emmerichske, sjøl om ørken-destruksjoner ikke når helt opp i samme klasse som masse-rasing av brukbare byhus.

Denne filmen starter 17.000 år før Kristus (allerede de gamle egyptere osv.) omtrent da Kubrick kasta spareribsen sin i været. På ei slette reiser seg en krattete metallkonstruksjon mellom urfolka, og den ser ut slik jeg ville at konserthuset burde vært eller operaen i Oslo. Dette er tida da transformerne besøkte jorden.

I neste scene skal bøffen Shia reise på college fra en åpenbart hormonskeiv moro-mor, og kjæresten Megan Fox blir behandla litt slik hustruer gjør når menn går på fotballkamp. Jaja. Kommer snart tilbake. Jaja.

Etter hvert oppstår den masochistiske problemstillingen at vestlige mennesker alltid skal utvise noen når de møter et problem – og hos Washington-hysterikerne er det de vennlige transformerne som kan bli et sikkerhetsproblem. Vår beste soldat og LaBeouf er selvsagt imot det, og under påvirkning av ADHD-agenten John Turturro farer handlingen av gårde fra skoleverket til Midtøsten. Dit kommer hele familien. Megan F. har ei hvit bukse som er helt lik den mor mi hadde sommerferier på Fogn på syttitallet. Hun virker ikke ny lenger og strever med å finne seg til rette i den litt vasete handlingen.

Så begynner bayinga – det vil si at det knitrer og smeller, og bygninger revner og helikoptre sturter stutt og revner bygninger mens robotene glitrer som Jernia-snott i solskinnet. Det er militært kaos Bay er best til. «Transformers 2» kan ligge under juletreet sammen med G.I. Joe-figurene, og den vil gjøre julefeiringen til en rørende fest i offisers-familier. Kommer i snedig DVD-pakke sammen med eneren. 2009.

Spider-man 3

Viasat4 22.30’

spider-man 3

Kirsten Dunst antakelig i lenker.

terning 4 liten Tobey Maguire er en snedig fyr. Han ser egentlig ut som om han datt ned fra stellebordet én gang i uka, og første gang allerede på fødeavdelingen, for det er noe X-files-feil med ansiktet samtidig som blikket utstråler en sjarmerende tomhet som misantroper finnes hos sine egentlige venner, pudlene. Maguire ble egentlig kjent for det halvskrudde Irving-dramaet «Siderhus-reglene», og når han ble valgt til rollen som Spider-man, røpet det en dristig sans for humor hos produsentene.

«Spider-man 3» fortsetter der toeren slapp. Den paradoksalt muterte edderkoppgutten ser framleis ut som om han egentlig bare skal selge vegetarianer-kjeks for speider-søstera si, han studerer fint på skolen og gleder seg som en uventa Idol-vinner over at det finnes folk der ute som faktisk beundrer de som kan klatre rett opp vegger.

Men berømmelsen er bortkasta. Peter Parker er ikke førstevalget i sitt eget liv. Han sitter helt foran da Hans Dame Kirsten Dunst skal synge eviggrønt i kabarethus. Da menneskehetens frelser en liten stund bekymrer seg for å redde liv, blir dama kjempesur for at han ikke bryr seg om karrieren hennes og tar Boso-geipen på. Det handler nesten hele filmen om. Ei steinteit jente som ikke kan synge. Og den slags skal man elske og gi høy, som det heter på Sotra.

Fysikk-nerden Parker burde egentlig finne seg to gode kamerater som han kan fnyse Battery ut gjennom nesebora sammen med. Deretter kan de knikse Rubiks kuber. Men han er en snill fyr, og ingen andre enn han ville ha holdt ut med ego-neket Dunst.

Filmen har imidlertid tre stilige skurker. James Franco er Satans sønn og mister heldigvis hukommelsen sånn at han konverterer til Hardy-guttene. Topher Grace besettes av en adressesvak verdensromsdjevel og blir like farlig som Halvan med papirsaks. Thomas Haden Church har ramla ut av en James Cagney-film fra 1938 og spiller den tragiske mannen som må stjele for å redde dødssjuk datters liv. Og så blir altså Spider-man en farlig tarantulling i noen minutter, men akkurat de tilhører ikke underholdningsfilmens høydepunkter.

På samme måte som at også énbent kenguru kan hoppe, er likevel «Spider-man 3» verd å se, men jeg lurer fremdeles på hvorfor. 2007.

Automata

TV2 Zebra 22.00

automata

Dylan McDermott og Antonio Banderas etter at nesten alle jordens folk er utsletta.

terning 4 liten Science fiction er en barnslig genre. Enkle forfattere med overlegen evne til panikk finner opp et årstall om 20-30 år og så overdriver de alt det de irriterer seg over i samtida og kaller det fremtid. Sånn er denne spanske filmen også, laget av en regissør som heter Ibanez, som en gang i tida var en OK gitar. Antonio Banderas spiller en fyr som skal etterforske om det er sånn at robotene driver og forandrer seg sjøl, for det får de ikke. Året er 2044, og solstormene (hehe) har utryddet 97,3 prosent av jordens befolkning. Det er derfor de gjenlevende trenger teknohjelp.I filmen spiller også Dylan McDermott, Melanie Griffith og Javier Bardem. 2014.

Onsdag 28.6.– Kort Netflix-tur og en gutt i trang drakt 2

 

Star Wars: The force awakens

Netflix

terning 5 liten Det er en av disse dagene. Normalkanalene har ikke noe som er verd å slå ryggen i overkøya for, og egentlig har Netflix starta på en uunngåelig nedovertur. Stadig flere av de anbefalte tingene er fliksernes egne produksjoner, det er som om Steve Job-syndromet har ramma dem slik det gjør med alle stormannsgale: Jeg vil kontrollere alt folk gjør. Jeg tror Amazon er framtida, men jeg har ikke rukket å prøve tilbudene deres ennå. Men jeg vet jeg må. For øyeblikket er Netflix bare en tjeneste som familien ser TV-serier på. Det holder ikke i lengden. Før eller siden blir vi voksne igjen. Det er en av disse dagene. La oss håpe det er oppholdsvær i Bergen, Ellers må vi leve hele sommeren med det utrivelige bergensermaset om at det regna hver dag i juni, og hva gjør vi nå?

Men til filmen.

star wars VII the force awakens

Daisy Ridley og John Boyega løper i ørkenen sammen med en slags plenklipper-robot.

Jeg har to svært forskjellige innledninger, som man kan velge mellom. Den rånete er sånn: Hvordan i svarteste Vader skal vi klare å venne oss til den speiderflinke Katniss-jentungen? Den andre er sånn: Den sjuende Star Wars-filmen lanseres for en verden som lengter barnlig etter Kraftens storslagne åpenbaring i vår egen besudla tid, samtidig som de fleste vil være smertefullt skeptiske, som hvis J.J. Abrams påsto at han kom med et nytt evangelium til Det Nye Testamente, og det handla om Jesu søster. Ambivalensen er perfekt: Ikke søren om denne helt sikkert fantastiske filmen kan bli bra.

Den ble. Men på en infamt tidstilpassa måte. Jesus hadde faktisk en søster. Hvis jeg tenkte meg om på forhånd (noe jeg aldri gjør når jeg skal se film, for jeg innbiller meg at tankeløshet inneholder en naiv, illusorisk uskyld) ville jeg sett at starwarsiverset ikke funker uten en Vader. Det funker dessuten best med en kul padowan og en halvvill luftens røver. Og jeg burde skjønt at det ville dukke opp ei Hunger Games-jente.

Det er imponerende at de spawna en ny Darth rett ut av et frekt ingenting. Adam Driver er kalifornier, men har egentlig et slags gruveguten Sam-fjes. Til Rollen som Kylo Ren har man utvikla alt det sarte og feminine i utseendet hans på en forfina grinegoth-måte, sånn at han egentlig ser ut som Marilyn Manson med mensen. Fordi han er grepet av The Dark Side forsøker den svartkledde guttungen med maska å uttrykke uforbeholden ondskap, men han ser samtidig ut som ei forskremt jente. Han er den nye sønnen i Star Wars-tragedien. Jeg skal ikke fortelle hvem han er sønn av, for det gjør idiotene, men far-sønn-forhold i det allerede godt brukte stjernekrig-konseptet er ikke blant de ting man skal glede seg til.

Bli for all del venner med far din før du går på kino.

Så blir vi kjent med skuespillerinnen Daisy Jazz Isobel Ridley. 23-åringen fra London kommer dettende ut av TV-serienes halvskjulte myriader av skuespillere man gjesper av. Men jenta er den mest vitale overraskelsen i «The force awakens». Jeg skal gå på akkord med taushetsløftet mitt og røpe at hun har med Kraften å gjøre. Først lurer du fælt. I en av disse ørkenlandsbyene der befolkningen likner Frelsesarme-pledd kommer scavengersken Rey ramlende på en sliten luft-traktor og finner BB8. Han er en rulle-robot. Han har hemmeligheten. Daisy Jazz har et julemjukt eller mulemjukt lite fjes som er nesten uten trekk og nesten uten identitet. Når du ser henne første gang, får du lyst å tegne mustasjer på jenta. Men hun vokser, for Rey likner litt på den unge Barbara Hershey, hun har øyenbryn fra Flyvåpenet – og etter hvert oppdager du at jenta også har blikket. Da tenker du ikke mustasjer mer. Daisy har både blikket og fjeset. En slags Listhaug.

I løpet av litt tid blir Rey historiens reaktor. Jenta er den nye Star Wars-tingen, den nye Luke, og det er nesten uforskamma politisk korrekt å gjøre skywalkerens etterfølger til hunnkjønn (ja, jeg vet om hu med hijaben i tegnefilmserien «Clone wars»). Men det funker. Ikledd en slengete ørkenhabitt som antakelig ble sydd for folk som soper kamelskitt, aksler hun seg inn i sentrum av en tung space-legende og blir der.

John Boyega har fått den litt vanskelige rollen som rømt samvittighets-soldat fra stormtrooperne, og han famler rundt i en personlighet som ligger et jufikst sted mellom Eddie Murphy og Denzel Washington. Jeg tror manus-giganten Phil Kaufman ikke helt har visst helt hva rolleskikkelsen Finn skulle brukes til. Men Boyega likner Muhammed Ali på skolebolle-diett og han elsker jenta. En av de to tinga funker jo alltid. Oscar Isaac som den pene helten kommer bare såvidt innom med parentes rundt smilet sitt. For den sjuende filmen er virkelig genrens revenge of the britneys. Eller rettere sagt: The daisies. I avdelingen for meriterte mytevesener i plakatstørrelse gjør Carrie Fisher en Hillary Clinton-figur som opprører-dronning og bekrefter inntrykket av at «Star Wars VII: The force awakens» er en vellykka kvotert film for spacehelter som sitter når de tisser. Til og med skurken er litt androgyn.

To menn gjør inntrykk. Harrison Ford er et mirakel av troverdighet i rollen som Han Solo. 73-åringen er mye bedre år han inntar Millennium Falcon enn han var som den voksne Indiana Jones. Ford har fått sjansen til å revitalisere en vill ungdoms-identitet, og han tar imot invitasjonen med satanisk smil og flammeblikk. Dessuten finnes det et kort gjensyn med Mark Hamill, som ikke ser ut som ei padde slik han gjorde i ungdommen, men har en slags Billy Joel-glød over modningen sin. Menn fra de tankefulle årene over midten har det godt i kvinnedominerte filmer der de slipper å vise fram sixpacken sin.

Chewbacca is back. Han ser fortsatt ut som en godt brukt dokost og brumler sine totalt fremmede vokaler, slik wookier skal. Slektstreff er følsomme i fint vær. Den nye lille roboten er fiks til minste pip, den fæle fiskefyren med rasta-profilen er borte, R2D2 er i koma, 3PO er fortsatt arrogant som en senil butler – og høyt oppe på kongestolen sitter en svær versjon av den supreme leder Snoke, spilt av Gollum. Han er kul, han og.

Action-scenene kommer seint i gang, men etter hvert kjenner du farten blafre i kinna. Slekt skal følge slekters gang, og Kraften skal manifestere seg i uventa folk før du vet ordet av det, og noe skal være skikkelig leit og noe skal være ganske deilig.

Skjønte du noensinne politikken i stjernekrigene? Antakelig ikke. Men OK, skjønte du Vietnam-krigen og Dulles-doktrinen og oppløsningen av Warszawapakten? Man skal ikke skjønne krig. I den sjuende filmen får Imperiet seg en skikkelig på trynet. Opprørerne blir viktigere enn noen gang. Den svarte sida herskes av en psykopat på trone og den vanskelige sønnen bærer maske for å irritere foreldrene. En hvit skare soldater starter med å utrydde en landsby av noe som kan minne fjernt om ørkenfolk, en scene som IS blir glade for. Men så skal de ondes supervåpen starte utryddelsene av alt som finnes, og det er mye verre. Opprørerne må finne den forsvunne Luke Skywalker, som antakelig sitter i et buddhistkloster i Bhutan og ser gamle Rambo-filmer. 2015.

Spider-man 2

Viasat4 22.00

spider-man 2

Tobey Maguire henger rundt Kirsten Dunst igjen som en edderkopp på badet.

terning 4 liten «Spider-man» handlet i all sin vimsete hvalpesøthet om en pubertetsvegrer som oppdaget at han ble forvandla til en edderkopp med superkrefter, en psykisk tilstand som det antakelig finnes diagnostiske bokstaver for. «Spider-man 2» er en melankolsk film om hvordan det føles når man fortsatt er edderkoppmann, og jobben ikke er så ny lenger. Arbeidsmiljøet for superhelter er sterkt forsømt av fagrørsla, og filmen er i sitt innerste vesen en bønn til LO-leder Valla om å ta vare på også de små forbunda.

I halvannen time ser Tobey Maguires fjes ut som om det bare mangler rosiner for å være noe smågodt til ettermiddagskaffen. Gutten er en mellomting mellom engel og en terapeutisk saccosekk for revmatikere. Han kjører pizza på mopeden, mangler penger, har ikke kjæreste. Spider-mannen lever i et slags Andeby, der nærmeste slektning er tante, og draktstørrelsene er så trange at de ikke ville hatt plass til et kort sugerør og to hasselnøtter. Kirsten Dunst har fått kjæreste (fetter Anton-paranoiaen), og Peter Parker kommer stadig for seint til teaterforestillingen hennes, som en skikkelig donald. Men i motsetning til den overfladiske anda lider Parker under skjebnen sin, og i lange scener har han Per Oscarssons øyne fra «Sult». En hemma, underprivilegert bygutt med en oppgave, men uten tilfredshet.

Sjelen er vår kryptonitt. Den gjør oss svake og misnøgde. Herr Osborns sønn Harry har ingen sjel, men utvikler den milde briten Alfred Molina til energikonsentrert teknoblekkulf som aller mest likner en forvokst kjøkkenmaskin. Dette er opposisjonen. Vil verden gå under nå igjen? Hva kan en forvandla biologi-nerde egentlig gjøre, annet enn å møte overmakten med sitt overmismot? Enda en dag på jobben. Hvor er arbeidstilsynet?

«Spider-man 2» er først underholdende på en gretten måte som vil tiltale gutter uten kjæreste. Men da det er en halvtime igjen, eksploderer handlingen. Etter at Raimi har kasta sedan etter superhelten, blir Dunst nok en gang tatt som gissel, og den langfingra super-kenwooden Molina krabler som slukdyr fra tog til topp. Det er aldeles storarta. Dunst blir et imponert redningsoffer og går over i nerdenes verdenshistorie som større enn Sandra Bullock. Spider-man blir en Spider-Mann. Det er bra. 2004.

Tirsdag 27.6.– Deilig, gul junidag med en bagatell fra 2002

.

Spider-man

Viasat4 22.00

terning 5 liten I dag våkna vi på Tjensvoll til 8 grader. Snøen kom ikke i natt heller, for det er gult oppholdsvær. Dette er ikke sutring for jeg liker kalde somre på samme måte som jeg liker kald Cola Zero og kald Farris Gul med isbiter. Det er ingen grunn til å tilbe temperaturer som tilgodeser sur melk og uforståelige insekter. På denne fantastiske tirsdagen (gul) skal jeg anbefale en bagatellmessig film om en likegyldig fyr. I 2002 visste vi ikke bedre. Hvis en gutt i avgangsklassen i videregående var koselig og snill med tanta si, gjorde det ikke noe om karismaen hans var så energisvak at han kunne sittet på stortingslista til MDG eller vært første varamann til styret i Øvre Madla Ludolag. Gutten heter Tobey Maguire, og en gang skrev jeg at han spilte Frodo i «Ringens brorskap», for Elijah Wood har omtrent samme kvalitetene. I 2002 kunne helter være sånn. Heldige de i 2002.

Men til filmen.

spider-man

Når den forsagte gutten har fått sydd seg en barnehagedrakt blir det dame på ham og.

Først og fremst er «Spider-Man» et tilskudd til asket-klubben. Fantomet var alltid en svær mann med så trangt triden superevnukkiske kotskritt at eggene hans ville brukt bare ni minutter på å bli hardkokte uten feber.

Edderkopp-gutten starter som en sart, men søkende pubertetsklump med seksuelle øyekast så tunge som stearindrypp. Han ender som en forskrudd helgen-yngling og profesjonell do-gooder og bestemmer seg for at den som skal bekjempe verdens ondskap, må ha samme hormonvern mot virkelighet som en katolsk pater.

Nesten hele «Spider-Man» er en herlig film med Tobey Maguires litt tidligfødte femininitet og Kirstens fruktige Dunst. Hennes påtrengende overmodenhet kommer en dag til å medføre at hun detter svulmt og pærete fra kunnskapens tre. Willem Dafoe synliggjør grunderens evige endimensjonalitet på en sjarmerende måte, og menneskeheten gjør tjeneste som statistmateriale, slik den gjør i heltehistorier, i valgkamper og i kriger.

«Spider-Man» er enkel og søt, slik «Ringenes Herre» og «Harry Potter» er enkle og søte og «Snatch» og «Pulp fiction» er enkle og søte. Hvalpismen ruler. Maguire er en hvalp, slik Britney og Aguilera er hvalper og Frodo er en hvalp.

Men. Seriefilm-manien er i ferd med å gjøre folk til forløsnings-paranoikere. Det finnes fader meg nesten ikke en eneste film med skikkelig slutt lenger. Alle fortsetter neste år. 2002.

En ny dag truer

TV3 02.35

en ny dag truer

Andie MacDowell sover sunt, mens Bill Murray ligger våken.

terning 5 liten Hvis du har lurt på hvorfor noen av oss alltid har de rette svarene og alltid sier og gjør de rette tingene, samtidig som vi ser både resignerte og maktesløse ut, så skyldes det at vi har opplevd denne dagen før, og nå begynner vi å kunne den. Harold Ramis vet det. I en av tiårets mest originale komedier har han flokifisert begrepet deja vu langt inn i de eksistensielle gåtene, og har kommet fram til det uunngåelige resultatet at livet er en generalprøve.

Bill Murray spiller en så bortskjemt og ufyselig vær-journalist at han kunne vært hvemsomhelst sin kollega. Sammen med produsent Andie MacDowell og en realistisk tåpelig TV-fotograf kommer han til byen Pnusnxhyterutawny for å feire jordrottas dag (en spøk mellom regissøren og hovedrolleinnehaveren, siden Murray herjet med undergrunns-gnagerne i Ramis’ 1980-spøk «Caddyshack»). Den avvisende, usosiale, uvennlige og arrogante mannen blir uvenner med alle og kjører inn i en snøstorm. Da han våkner neste morgen, er det fremdeles samme dag. Og neste morgen. Og neste morgen.

«En ny dag truer» blir en overraskende annerledes film fordi Ramis hele tida klarer å finne nye og intelligente innfallsvinkler på den uheldige tidsfangens dilemma. Han utforsker sosiale situasjoner, han forsøker seg på unevnelig mange selvmord og han forsøker å sjekke opp den folkehøgskule-moralske lille hyttekos-heksa MacDowell ved tålmodige personlighets-tilpasninger etter hvert som dagen går. Livet er en treningssak. Nå detter guttungen fra treet igjen.

Til slutt skjer det som skal skje. Teologene vil tvile. New Age vil endre navn til New Day. Men bankene puster lettet ut. 1995.

In & out

TNT 22.55

in and out

Julianne Moore og Kevin Kline blir mer enn forskrekka,

terning 4 liten Kevin Klines tur. Han er en pertentlig skolelærer som endelig skal gifte seg etter tre års sex-tom forlovelse (halllooo! Reality check!), men så sier eks-eleven Matt Dillon under Oscar-showet at han er homo. Det visste ikke skolelæreren (hallooo! Reality check!). Fordi en lærer var homofil oppstår et nasjonalt mediesirkus på størrelse med Clinton-saken (hallooo! Reality check!). Tom Selleck er også med (hallloo etc). 1997. 1 time, 30 minutter.

Fifty shades of Grey

CMore First 21.00

50 shades of grey pianoet

Det motsatte av sex: Mannen sitter ved pianoet med glass mot storbyen, og kvinnen kommer til ham i et laken eller noe.

terning 2 liten Den tungt varsla sexkomedien «50 shades of Grey» viser seg å være en forsiktig, nøytral slakkis. Den beveger seg fra «American Pie» i retning den klassiske romantiske komedien der forførings-spesialisten viser seg å ha en myk, såra side, og derfor er han blitt helt betatt av den opprinnelig undertrykte dama. Det er en dårlig film, men den banalitetsgjødslende forfatterinnen har faktisk klart å lage en ufrivillig karikatur av en vestlig guddom. Her er han, en tynn pengeflytter som har gitt opp sin menneskelighet så overstadig at til og med kjærlighetslivet er blitt en teknisk innretning. Den spurvete, ubehagelig dumme dama hans karikerer infamt det post-feministiske fenomenet: Kvinner som beundrer menn.

Filmen er for kjedelig til å funke som satire, men latterligheten er til stede for de som liker å le på vorspiel.

Filmen starter parodisk med «I put a spell on you», en musikalsk overtydelighets-kobling på samme måte som når «Born to be wild» alltid ligger under scener med Harley-sykler. Det viser seg fort at de to skuespillerne er utilpass og uhensiktsmessige. Det nytter ikke at studentdama med åpenbar identitetsvegring glor på den lille kaksen som om han var en tidligere ukjent sushi, mannen ser ut som en guttunge fra Strømsgodset, og han er tøff på samme måten som de patetiske vitaminpille-jønkiene i Vitae Pro-reklamer. Han ser ut som en slags eiendomsmekler-klisjé i anførselstegn, han ser mindre mandig ut enn de små 14-åringene med for stor snipp som analyserer Børsen i TV2 Nyhetenes økonomi-magasin. Han minner om Tom Hanks i «Big».

Skuespilleren skulle ideelt ikke vært der. Ikke hvis det skulle bli en seksuell film. Vår tid har menn som Benedict Cumberbatch og Michael Fassbender, i fortida så vi skeiv sensualisme fra Gary Oldman og Mickey Rourke. Denne firkanta Onkel Grå kunne i det minste vært enten androgyn som Johnny Depp eller bassengstreit som Justin Timberlake.

Jamie Dorman spiller ikke godt heller, og det er ydmykende. Det er ydmykende for meg, som må holde ut med en beundringsfiksjon som er så usannsynlig at jeg får lyst til å tilkalle psykiatrisk legevakt. Det må være ydmykende for kvinner, som etter at de har lært seg bortimot 28 bokstaver, kan kjøre bil, behersker minst ett fremmedspråk og har lest den store krydderboka, fremdeles vil dåne av en after shave-skjønnas i dyr kontorstol.

Beundringen er viktig for handlingen, og dermed oppstår det egentlig ingen handling. Grå snakker til studenten som om hun var forrige torsdag, og hun ser imponert tilbake. Dakota Johnson snakker med en imitasjon av moras (Melanie Griffith) barnestemme, og er ubestemmelig og slakk i slufsa. Da José den gale latinamerikaner vil kysse henne, spyr hun på fortauet, og så har hun helt uventa drukket så mye at hun dåner på Jane Austen-maner i Greys armer og våkner neste morgen (slik jenter gjør i Ashton Kutcher-filmer) i hans seng, og så kommer replikken fra det store folke-eventyret i Hollywood: «Kledde du av meg også?»

Han tar en bit av rundtstykket hennes (galningen!) og sier: «Jeg må dusje». Dessuten sier han ting som «I don’t make love, I fuck». For oss som ser en del film, er det som å være på mc-bar langs the backroads of Texas, og en stivpynta korpis ville ikke ha sagt sånt med mindre han egentlig var en newb og en nerd.

Men han er det. Og det er barnligheten som fullfører karikaturen. Mannen er en nerd i paradoksale Wall Street-kostymer. Det er noe uvirkelig ved ham, som det var med «American psycho», og når han utøver sitt seksuelle program på studentjenta, ser han ikke opphissa ut en gang. Han ser ut som ti minutter på ergometersykkel.

Og det er kanskje det rareste ved filmen. Det finnes faktisk ikke sex her. Guttungen kysser nakken, og jenta med Siri-stemmen stønner så voldsomt av spytt på halsen at vi minnes en sak i VG om at kvinner gir fra seg sex-lyder for at menn skal bli lykkelige. Men Grey blir ikke lykkelig. Han ser bare tom ut. Han drar i trusa! Åååååh! Stønn. Marge? Marge Simpson?

De såkalt sado-masochistiske scenene kunne stort sett vært vist for sjetteklassinger som eksempel på uhensiktsmessig bruk av gymsalen, og de scenene som faktisk antyder smerte, som når han pisker Anastasia, skaper smertefulle assosiasjoner som går til IS og sadistenes behandling av kidnappa småjenter. Dette er Saudi Arabia. Mindre sexy kan ingenting bli.

Mot slutten sier dama «Hvorfor får jeg ikke komme innpå deg?», så da vet vi hvor vi befinner oss i den amerikanske eventyr-verdenen. Owen Wilson og Vince Vaughn har nettopp gitt opp å være forførere fordi de forelska seg, men de har ennå problemer med å kommunisere med ekte kvinner på ekte vis. Romantisk komedie. Takk for i dag, og husk å ta ritalin til Viagra-en, for denne filmopplevelsen kommer til å hemme sex-lysten lenge.

Det er fortjent, og det er logisk. Den utstyrs-avhengige psykopaten er et barn. I følge den dumme forfatterens fortelling er han det fordi en voksen kvinne voldtok ham for lenge siden og lærte ham at menn er til for at kvinner skal få orgasmer. Det ble liksom greia hans, og fordi kvinners orgasmer forlengst er blitt et teknologisk utfordringsområde, lager han seg et slags treningsstudio der han sjøl slipper å prestere mens damene henger fra taket, som i et nevrotisk tivoli.

Dere får sjøl finne ut om satiren er så bra at det går an å holde ut banalitetene. Noen vil i hvert fall like scenen der Ana lytter til når hennes frodige mor Jennifer Ehle ler lykkelig med sin fjerde ektemann. Kvinne og mann som ler sammen. I soverommet. Samvær. Nærhet. Lykke. Kjærlighet. Frihet fra prestasjoner og VGs kurs i enda bedre orgasmer. Det var nesten så jeg fikk lyst å gi filmen en firer-terning, men det får være grenser. Jeg likte også at de drakk musserende vin av kopp, for jeg hater champagne-glass like mye som jeg hater danske møbler. Det var nå det. 2015.

Søndag 25.6.– Aftå med en rånete harrytur til Saudi-Arabia

 

The kingdom

Viasat4 22.30

terning 5 liten I dag er det hva far min kalte Aftå. Han sa det 17. mars, for han fylte år den 18. mars. Aftå. Til ære for meg sjøl skal jeg anbefale en film som jeg liker godt av helt forferdelige grunner, mewn en forferdelig grunn er også en grunn. Aldri glem det. Filmen om kongedømmet Saudi-Arabia handler om at amerikanske etterretningsfolk reiser til Riyadh og ordner opp etter et terrorist-angrep mot amerikanere. Det er like vilt som om USA skulle ha okkupert Afghanistan fordi en eksilgjeng fra Midtøsten hadde foretatt en terrorhandling i USA. I sesong 2 (tror jeg) av «24» var problemstillingen at sjøl en super-pk svart president skjønte at han måtte bombe et udefinert land i Midtøsten hvis terrorister hadde hatt leirer i det landet. Jeg liker filmen fordi den viser hva vi egentlig syns.

Men til filmen.

kingdom, the

My kind of guy: Jamie Foxx med solbriller i Saudi-Arabia.

Underholdningsfilm med feika politisk innhold. Jamie Foxx leder en gruppe amerikanske FBI-ere som er tøffere enn parmesan-rasp mot gnagsår når de mot all formodning får lov til å etterforske et terroristangrep mot amerikanere i Saudi-Arabia.

I en tretrinns-aksjon dreper menn i saudiske politiuniformer 100 amerikanere i en olje-ghetto i Riyadh. De feige politikerne i USA vil ikke forstyrre uberegnelige muslimer, så FBI får ikke dra og oppklare alt. Men Jamie Foxx presser sjefene, og så kommer et så innbitt og sint lag til Midt-Østen at de kunne kommet rett ut fra garderobesnakk med Hareide.

Filmen er utrolig spennende. Da jeg så den for annen gang, oppdaget jeg at anspentheten besto i en flerkulturell paranoia-orgie. Disse menneskene liker virkelig ikke hverandre, de skjønner ikke hverandre, de aksepterer ikke hverandre og respekterer ikke hverandre. Det blir man nervøs av. Jeg mener: Når en saudisk politimann kan nekte Jennifer Garner å treffe prinsen fordi hun er dame, da har igrunnen filmen sagt sitt om hva de lyserøde fra Amerika syns om de småbrune ved Rødehavet.

«The kingdom» består av hemma aggresjoner, og antakelser om ulming skaper spenningen.

«I hope the Russians love their children too,» sang den politiske naivisten Sting på åttitallet, som en bønn om at det finnes noen der borte som tenker slik vi gjør. Selv rockemusikere blir redde når folk ikke tenker som vi gjør. For å kunne omgås og leve med andre kulturer, må man skjønne hvor redde folk er for de som ikke bruker samme ketchupen som de gjør selv. Men fordi vi lever i en klissete bamsekultur som tror at folk har rett hvis de er redde, kan vi ikke si at de er redde. Vi må si at de er fordomsfulle.

I «The kingdom» bruker man alles vidunderlige fordommer til å skape paranoisk spenning som egentlig ikke skyldes det som skjer, men det som kan komme til å skje. Så da filmen mot slutten tar seg opp med skyting og biljakt, da slapper vi faktisk av. Hjemme igjen. Dette kan vi. Takk o lov. 2007.

Inglourious basterds

NRK3 21.35

inglourious basterds1

Merkelingene koser seg på Bierstube.

terning 5 liten St. Quentin har gjort det eneste lure: Han har laget en Tarantinotino, en lightversjon av seg sjøl der historien faktisk engasjerer.

Det går ikke helt an å underslå at han har karikert krigsfilm-genren i den forstand at den karismatiske nazien får lov til å overspille seg sjøl som om han var krigsklovnenes Laurence Olivier. Men også det er ålreit. Christoph Waltz sjarmerer seg gjennom handlingen slik ressursrike SS-ere skulle være: Smilende, velutdanna og kompromissløst sadistisk.

Vi møter obersten på den franske landsbygda i en av Tarantinos nydelige innlednings-samtaler av den vedvarende sorten. På andre sida av trebordet sitter den franske melkebonden og svetter ned på sine jødiske flyktninger under golvet, mens Landa torturerer ham langsomt med en mistenkelig, selvdyrkende vennlighet av den sorten som foresatte kan tillate seg.

Deretter til denne filmens dirty dozen: Ute i friluft regjerer løytnant Brad Pitt over en alliert mordergjeng av hensynsløse jøder. De sprer frykt blant nazistene fordi Bjørnejøden slår i hjel fanger med baseball-kølle, og fordi apachen Pitt forlanger at alle døde tyskere skal skalperes.

Pitt spiller som om han var en blanding av John Wayne og Lee Marvin; kjevepartiet hans er forskjøvet så sterkt at han ikke kan si bokstaven f (eller kanskje var det j), og den vanligvis ganske småsmale familiefaren er rektangulert så han ser ut som en norgespakke i fjeset.

Også den rollen ligger på grensen til å være en klovn i tarantivoliet, men det er noe standhaftig ved den ned-karikerte stilen som gjør at filmen er langt mer snodig enn blærete. Den skulle vært blærete. Det er den ikke.

Hendelsene (det finnes en italiensk original fra 1978 med en annen handling) utvikler seg dessuten i til en fri historisk improvisasjon, en henrykt eskapisme for de som ble lei seg da Hitler overlevde «Der Untergang». Uten å vite om hverandre planlegger en bitter jødisk jente og Pitts elitestyrke å blåse til Schwarzwald en nydelig gammeldags kino der hele nazi-eliten kommer for å se Göbbels siste heltefilm.

Alle som har sett Tarantino-filmer, forventet seg egentlig en slags «Hot shots 5» med grensesprengende millenium-vold. Men hvis en tar med at nazier pleide dø i gamle krigsfilmer, holder skildringene seg innenfor det naturlig skadefro, men ikke direkte obduserende.

De fleste Tarantino-scenene er velbalanserte og drøye. Regissøren tar seg tid uten å ty til fakter. Dessuten er Mélanie Laurent og Diane Kruger så gode kvinneroller at filmen til tider ser ut som en sånn nederlandsk (eller dansk) koloritt-serie som pene mennesker går hjem fra korøvelse i petrikirken for å få med seg på tv.

Musikken er mesterlig, og ikke prangende. Morriconiseringen av «Til Elise» på franskbygda er stor. Bruken av sangen med tekstlinja «so good to be young then» under fortekstene antyder at vi befinner oss i den tårefylte nostalgiens paradis (kinoen), og at vi skal hygge oss sentimentalt.

Uten å røpe noe: Den ørlille delen av sluttscenene der den jødiske hevnerskens rasende ansikt projiseres på røykmassene, må være stjålet fra en klassiker, men jeg vet ikke hvilken.

Og så til det viktigste: Er det med en Mexican standoff? Ja. Det er. 2009.

Harry Potter og de vises stein

TVNorge 18.30

harry potter og de vises stein

Næmen, vennen da! Ikke få flis i fingeren av tryllestaven sin!

terning 5 liten Harry Potter-filmen er en frodig fest for det frie bildet, det som skapes av vakre inspirasjoner hos nattetrøtte pc-programmerere og data-grafikere. Harry Potters verden er en visuell virtuositet, et konstant overskudd av kriblerske påfunn. I denne filmen handler det ikke om innsiktsfulle ansiktsuttrykk eller kunstnerisk kroppsspråk. Innimellom går riktignok rutinerte engelske skuespillere rundt i rare klær, og halvgode barneteater-unger leser replikkene sine så godt som sånne skal. Men det er når den trehoda hunden (antakelig et H. C. Andersen-tyveri) brøler benkeradene bakover eller den onde lille bank-gnomen griner med de tynne kapitalist-tennene sine at du ser hva eventyr er: Bildetanker. Dette er virkeliggjorte bildetanker. Det er film som kan klare å formulere privilegier som malere, skulptører, kirkeutsmykkere og gale arkitekter var aleine om. Dette er visuell magi.

Den beste historien hadde J. K. Rowling. Hun skrev et eventyr som vår tid har ventet på. Det finnes ingen gåte rundt Harry Potters gigantiske popularitet. Han er rett og slett bra nok for sin egen berømmelse. Historien er perfekt: Den klassiske, foreldreløse gutten oppdager at han er en trollmann og utvikler seg og livets mangfoldighet i en klosteraktig kostskole med alt det fantasien begjærer. Groteske dyr, vittige mennesker. Vennskap. Klokskap. Voksen-trygghet. Overnaturlighet. Spenning. Dette er den første filmen. 2001.

This is 40

TV3 21.00

this is 40

Familie med far på 40.

terning 5 liten Judd Apatow har laga en uventa replikk-vittig og rørende film om sjølopptatte mennesker som burde skamme seg, men det gjør ikke folk, så hvorfor har vi egentlig tatt vare på det ordet? Antakelig for å ære generasjonene før Freud.

Pete og Debbie var bipersoner i «Knocked up», og nå lever de med to oppvakte jentebarn i et snusfornuftig forstadshus og blir førti år. Nettopp. Jeg skulle også ønske at noen skrev «Who cares?» med reklame-røyk på himmelen, men Apatows film sjarmerer til og med meg, som hater det når ungdom klager over at de ble gift og fødte barn. «This is 40» er det man i klisjéskadde stunder kaller et overskudds-fenomen av en film, og jeg kan ikke tro at jeg virkelig skrev det.

La oss først gjøre én viktig ting klart: 40 år er den alderen da egosentrisiteten blir en form for religiøs ekstremisme og slår inn med patologisk styrke. Patologisk betyr at man er så egosjuk at man må slutte med å gå til lege, for folk blir enda mer sjølopptatte av legebesøk. «Det er ikke umulig at de som går sjelden til lege, lever lenger», sier fastlegen min. «Takk for i dag,» sier jeg da. «Jeg kommer innom og tar den blodprøven hvis jeg får tid.»

Filmen starter med bursdags-samleie i dusjen. Den begeistra ektemannen Paul Rudd (44) avslører at han har tatt Viagra for å stivne opplevelsen ytterligere, men kona hans Leslie Mann (41) sier at «vi er unge og trenger ikke medisin» og «jeg vil heller ha den halvslappe pikken din».

Det høres litt underlig, og det er det. Men i «This is 40» blir underlighetene holdt på plass og samla i severdige kirsebær-klaser av helt reelt vidd, av lekelyst med ord og situasjoner. Tenåringsjenta i familien har klesproblemer med alle de usannsynlige overdrivelsene som gjør henne gjenkjennelig. Minstejenta på ni framstår som den skjebneskadde bæreren av en halvt filosofisk fornærmethet, en egenskap som faktisk er ganske sjarmerende hos ressursrike barn som ikke slår dyr eller bomber varehus. Rudd trener frenetisk på førtiåringers vis og sitter i halvtimer på do for å få fred med ipaden. Med stemmer som ligger der oppe hvor nervesammenbrudd til slutt brister i vakker bløming, krangler de om kaker og barn og svigerfedre. Men ikke på den nedslående, skandinaviske måten. Ikke slik føkkings Kim Bodnia gjør det, som en slags fortsettelse av en eksistensiell anger, en beklagelse over at menneskene bor på jorden og spiser hakkebøf. Nei. Dette er livs-ironi med snert, med fortellerglede. Og under det ligger medfølelsen og hygger seg med smuler fra de frustrertes bord. Det er deilig. «Ikke fis i senga!»

Filmen vrimler av sjokkerende intelligente ufinheter. Som den der ekteparet må møte rektor og Tom Petty-trynet Josephs utfrika mor Melissa McCarthy – og hvis du ser ettertekstene kommer en nydelig sketsj der McCarthy improviserer sin aggresjon ytterligere. Scenen der den hekse-hormonelle Mann truer en mobbete guttunge, er også stor. I tillegg finnes noen fine, reelt rørende scener med intelligent avstand. Vi snakker ikke om dem.

Skuespillerne er velplasserte, som var de skapt av en full, forelska og glad gud på ferie i Toscana. Paul Rudd er søt på en helt unødvendig måte som passer godt i filmer som denne. Leslie Mann likner akkurat på førtiåringer som du ser i nordsjøritt og sånn, og som alltid fører til at du tenker: Hva gjør du her? Du ser jo perfekt ut. Men det er redselen. Redselen for endring og fattigdom og en framtid med stygge sko.

Dypest sett handler filmen om at amerikanere har begynt å frykte penger. De tror på nederlag. De tror på konkurs. De tror at huset blir borte sammen med potensen og at begge deler er en slags straff for at de hadde sex i ungdommen. Kanskje er det sant. Gud jobber på merkelige vis.

Men det er ikke ofte at redsel for virkeligheten er så stilig gjenfortalt som dette. 2012.

The A-team

TV3 23.50

a-team, the biel

Jessica Biel er sjef for noe.

terning 5 liten «The A-Team» er en liksom-nostalgi for dere som liker hemningsløs komedie-action, og i grunnen ikke syns det gjør noe om oberst Hannibal og hans folk klarer å fly fallende stridsvogn ved å avfyre kanonen.

Det finnes små sjanser for at noen tar til gråten i løpet av denne forestillingen og hulker «mor, jeg skulle aldri ha forlatt far og deg alene i det pillråtne gjedde-prammen». Hvis du blir lei deg i løpet av «The A-Team», betyr det at du gikk i feil sal, og at den soldaten du føler sympati med, ikke er Liam Neeson, men Channing Tate i «Dear John».

Men de kommer begge til Bagdad. Jeg gjør også det. Bare vent litt.

For å markere utvidelseskraften i begrepet familie-underholdning starter filmen med at en tequila-purk banker Liam Neeson og forsøker å skyte ham, men obersten er en planlegger av Snåsa-format, så han vet hva som vil skje, og snart piper dødshundene. Neeson ser flott ut. Gråhåra, detaljorientert som en light-autist, med en merkelig Mister Bean-frisyre, men usvikelig mandig i årringene sine. Øynene er usunt lyseblå som sigarrøyk. Før du vet ordet av det, løper han i ørkenen eller hva man kaller det hvis graset ser ut som sand. Han må redde Face (Bradley Cooper), en kynisk kyssegutt som står friskt fanga i bildekk og skal henges med tau. Da kommer også erstatteren til Mr. T. inn i filmen med GMC-avhengighet (GMC er et slags traktordop) og Mohawk-punk.

Nå må jeg ta en pause til. Bradley Cooper var aldri mitt førstevalg hvis noen skulle forstyrre verdensfreden. Han spilte egentlig bare i jentefilmer helt til «The hangover» og ser ut som ei spray-tan-klyse. Men OK. Han kommer seg, og i løpet av filmen blir han faktisk fjorten millimeter mer mandig enn Matthew McConaughey, målt i hornhuden.

For å komme seg ut av Mexico må oberst Hannibal og hans fornya elite-team ty til en hospitalinnlagt gal mann som heter Murdoch. Han spilles av Sharlto Copley fra Sør-Afrika. Copley ble kult- og akutt-stjerne med «District 9», og han flyr ambulansehelikopter sånn at tannfyllingene dine detter ut og svever fritt i rommet. Skulderputer fra åttitallet vil løsne. Kontaktlinser vil forsvinne inn i kraniet, og du kan se din egen hjerne. Han griller også med en blanding av krutt og frysevæske.

Dette er deilig, og filmen fortsetter å loope harselast og risikabelt opp og ned mellom blidt akseptabelt og ekstremt kult. Vi kommer omsider til Bagdad, for der vil obersten og guttene hente ut falskmynterplater. Tida er inne for Jessica Biel, som tilsynelatende er etterretnings-offiser og faktisk funker som en slags utlagt gudmor i resten av filmen.

Slutten er i grunnen det minst oppsiktsvekkende ved «The A-Team», og det holdt jeg først mot den. Men egentlig ikke. En perfekt sommerfilm skal være sånn. Du blir så behagelig utslitt av alle påfunnene at det egentlig ser litt trivielt ut når hundreogfemti kai-kontainere eksploderer. Sånn skal en sommerfilm være. 2010.

Leiemordere

TV2 Zebra 21.00

assassins

Nei, dette er ikke Banderas. Men Sylvester Stallone og Julianne Moore har også hovedroller.

terning 5 liten Antonio Banderas spilte ikke bare i jentefilmer. «Assassins» vil alltid bli stående som et unntak, for dette er guttenes film.

Her skyter Banderas med så overdrevent matadorisk bevegelighet at Sylvester Stallone blir seende ut som et litt overrasket lik. «Assassins» er en litt tungrumpa film. Den baserer seg på en halvfortalt leiemorder-historie uten egentlig framdrift, men spanjolens ledige kaffebar-sjarm og Stallones Armani-bebrilla Aku-Aku-alvor står så overraskende bra til hverandre at filmen blir interessant på samme måte som utstillingsvinduene til Marlboro Classics.

Det gjør heller ikke noe at den tynnhuda stasdama Julianne Moore spiller computerkyndig skurkedame og leiemorder-mål, det gjør ingenting at hun snakker ensomt med katten, for dette er en sånn storbyfilm der menneskene tror at nærhet betyr det samme som kloss hold. 1995.

The Twilight saga: Eclipse

TV2 Livsstil 21.00

twilight saga eclipse

Sånn har vampyrene det hele tida. Bare blomster og kos.

terning 5 liten Så kom omsider slutten på det høytidelige og dramatiske emo-eventyret fra Twin Peaks-skauen. Det vil si: Historien fortsetter. Men egentlig slutter det her.

Det har vært en behagelig tur, for det finnes ikke mange filmer som tar kjærligheten på blodig alvor, og det er ikke mange filmpar som har hatt sjansen til å love hverandre en hel evighet.

«Twilight»-sagaen har vært inspirerende annerledes i pragmatisk tid som dyrker foreløpigheten som gud og alltid er mentalt innstilt på forandring. Med Bella og Edward og den klumpnesa bondegutten Jake har det handlet om å finne bestandigheten i seg mens byens sitcom-støy langsomt henføres til glemsel. Det er et fristende eksistensielt landskap, og det har filmserien fått mye kjeft for.

I «Eclipse» er det heftigere følelser enn noensinne. Bøybare kjærlighets-skalaer og magasinerte motivkrefter får det til å smelle vårvarmt i vintersevja når trekanten sitter nedtelta i fjellsnøen og venter på at hæren av vampyrhvalper skal angripe. For sheriffens arme datter er det tilsynelatende et valg mellom mannstyper, slik det ofte blir når jentunger har vært romslige med omgangsformene sine. Vampyren Edward er den subtile, den resonnerte, rasjonelle og den sofistikerte som aldri egentlig ønsker noe for seg sjøl fordi han tilhører en hjerteløs slekt av kultiverte dauinger. Der er en psykologisk metafor for deg til å ta med hjem. Den teite indianeren Jakob (for øvrig ulv) er kjøtt- og blod-mannen som trygler og banner «det er meg du vil ha, du vet det bare ikke». Så ser det plutselig ut som om dama vakler, det ser faktisk ut som om dama tuller med plutselige ekstra-sympatier, og kall meg gjerne ei pingle, men da fikk jeg skikkelig vondt i magen.

Jeg kan jo ikke røpe stort mer.

Det skjer mye dramatisk her. Filmen starter i et fremmed thrillersmug i Seattle og flytter seg umiddelbart til ei Elvira Madigan-mjuk blomstereng der Edward og Bella snakker om ekteskap med snille stemmer. Men trøbbel oppstår i mange lodne og svette nivåer.

Fra byen kommer de onde vampyrene for å ta Edwards kjærlighet. Hun drar på «Last song»-tur til mammas strandhus og snakker om livets valg. Mens vi innbiller oss at Kristen Stewart med det skjeglete, flyktige blikket strir med valgets kvaler, kaster vampyrer og ulver seg ut i en heftig nakkekamp. Og hovedfienden Bryce Dallas Howard hekseflyr mellom trærne med flagrende, farlig rust-man – egentlig filmens visuelle poengvinner.

Vi som hele tiden har regnet med å bli like sinte som av Tyskland-England-kampen, ser for oss både uforutsett død og elendige framtidsutsikter. Vel, dere får se. Eller kanskje ikke.

Om skuespillerne i de tre filmene kan man si mye. De bruker et annet uttrykksnivå enn resten av verden, som om de var medlemmer av et litt dyrt symfoniorkester og egentlig snakker mest inni seg. Til og med sheriffer tok det med ro. Jeg har likt det. Kanskje et frynsegode ved varulver og vampyrer: De er sånn vi skulle ønske vi var. Takk for påminnelsen. 2010.

Quantum of solace

Max 22.00

quantum of solace-2

Daniel Craig med Olga Kurylenko.

terning 3 liten Etter alle disse årene kan man slå fast med obduksjonsbasert sikkerhet: James Bond er død, men han rører på seg.

Bevegelsene er det ikke noe å si på, men den delen av Bondfilm-myten som besto i flyktig-euforisk og eskapistisk eleganse (eleganse betyr at noe er fint), den er nå offisielt borte. Det finnes mindre humor i «Quantum of solace» enn det finnes fett i Farris. Marc Foster har laget en tidsoppdatert actionfilm som like gjerne kunne handlet om Biggles Bolex som kjemper mot mafiaen i Montenegro, den kunne like gjerne hatt med Dolph Lundgren eller Steven Seagal. Ikke én ting ville vært forskjellig. Daniel Craig er en flink og veltrent super-Seagal, men klasse har han ikke.

Filmen dundrer i vei med sin mageveltende musikalske romantikk. Den har bleike bilder som ikke signaliserer at vi skal kose oss med overklassen. Den er furten og uglad og snedig i humøret, for det er sikkert ikke spesielt behagelig å delta i verden som spion i utenriksfart, og man kan godt forstå at Britannias spydspiss ser ut som en onsdagsmorgens-republikaner. Men utstrålinga av tåpelig selvsikkerhet og verdensvant trygghet ga behagelig underholdning. Jeg ville bli veldig overraska hvis noen hygger seg med denne filmen. Den er mer en lidelseshistorie enn en spenningsfilm, og hvis jeg hadde vært kinosjefen, ville jeg heller ha satt den opp i påsken.

Jeg tror jeg fikk tak i historien. En puslete fyr med et kjipt forhold til tannregulering vil stjele alt vannet i Bolivia, og for bolivianerne er det ikke bra. Men siden herr Greene underveis verken stjeler ei eneste atombombe eller et eksperimentelt jagerfly, føler jeg meg merkelig avslappa i samvær med handlingen.

Dessuten er Bond med feil folk. Olga Kurylenko kunne vært bra i en film om russiske husmødres skjebne på den finnmarkske ekteskapsbørsen, men det er lite ved hu. Det er faktisk sånn at den bleike og rødhåra Gemma Arterton skaper større forventninger om utagerende kvinneting, men hun er ikke så mye med. I det hele tatt er feil folk med hele tida, og erkjennelsen får en slags sosialmedisinsk presisjon: Det er ikke så vittig med briter som drar utenlands og havner på kjøret med ufikse kamerater.

Mange av action-scenene er stilige, men de er ikke unike. Kameraet flakser som envinga fugl, stolsetene dundrer mot nyrene dine og den maniske komponisten trykker på så mange synth-tangenter samtidig at han antakelig har fire hender. Men «Max Payne» var bedre. Den var heftigere. xXx-filmene var bedre. «Die hard 4» var bedre. I buldre- og hoppe-segmentet er konkurransen knivskarp, og man må yte mer enn bare å lene seg til spøkelser. 2008.

Man on a ledge

Max 00.15

man on a ledge

Sam Worthington får hjelp av Elizabeth Banks.

terning 5 liten Hvis du skal se denne thrilleren, bør du ta klar reint undertøy. Det er langt ned når Sam Worthington står hikstende på en gesims i New York City. Det er ikke ofte jeg stønner på kino lenger.

Worthington er en fyrste. Han ser ut som den fingernemme bestekameraten til en eller annen, og han får mekanikersprekk når han bøyer seg. Worthington er antakelig urettferdig dømt, og en dag står han som selvmorder utenfor hotellvindu.

De vekker den plaga politi-forhandleren Elizabeth Banks, som har samme morgentryne som Bruce Willis uten å ha føkka et ekorn. Hun drikker pappkaffe fra vinduskarmen, og så starter samtalen deres.

Et annet sted driver en ung brite (Jamie Bell) og dama hans (Genesis Rodriguez) med Tom Cruise-aktige innbrudd. Kaksekjeltringen er Ed Harris, som likner stadig mer på romvesenet i «Alien 2». Harris er en sånn ekkel fyr som kan alt, men alt er dårlig gjort. Vi aner allerede fra en tidlig handling at han på ett eller annet vis har fått Worthis dømt for noe han aldri kunne ha tenkt seg å gjøre, sånn at mannen måtte rømme fra fengsel. I denne filmen finnes en hederlig skapåpning.

Det blir vanvittig spennende. Jeg har magesyre i ørene. 2012.

Legenden om Narnia: Prins Caspian

FEM 18.00

legenden om narnia prins caspian

Ben Barnes midt i krigen.

terning 4 liten Ingen skal behøve å føle seg truet av åndelighet i «Narnia 2». Det som eventuelt fantes av idealistisk eller ideologisk kristelighet, blir bedøvet av heidundrende krigsbegeistring og et fargerikt fellesskap fra panteistiske verdensoppfatninger. Frelserskikkelsen i det stemningsfulle fortsettelseseventyret til C.S. Lewis er for eksempel en britisk ikonløve med navn Aslan, og jeg innbiller meg at han egentlig kommer fra Somalia og er muslim. Han har Liam Neesons stemme, men likner egentlig mest på Morgan Freeman, særlig nesepartiet og de myke potene. En mer komisk Kristus-kopi skal man lete lenge etter.

Befolkningen i Narnia består heller ikke i toeren av tilbakeholdne bærumsfolk, menighetsrådsmedlemmer og Vårt Land-abonnenter. Ukristelige kentaurer og andre snedige disneydyr fra datamaskinen kjemper om oppmerksomheten med politisk ukorrekte småfolk og hedenske forestillinger om at Gud skapte eiketrærne i sitt eget bilde. Når frelsen dukker opp henimot klimaks, låner faktisk C.S. de bevegelige trærne av både kameraten Tolkien og alle briters forbilde Shakespeare.

Lewis levde i Oxford i den tida da professorene hadde bokstavforkortelser i stedet for fornavn, og den teologiske tenkeren ble nok påvirket av mye rart fra mytologier som aldri satte sin fot i Vatikanet. Narnia-historiene er ei ideologisk sørpe og har en fortellingsidentitet som ble brukt opp hundre ganger før.

Bøkene tilhører nok også de overvurderte tingene i barnebokhylla. Men det er jo moro på kino allikevel, for Narnia-filmene blir et tivolirikt frikshow der man sitter og nyter skikkelsene mens man driter sakte i hele historien.

For den er ikke det helt store, denne filmen. Pompøse førtitallsbarn slåss for den unge kongen fordi den gamle kongen er en tosk, men det skjer ikke med overrumplende intriger eller fikse nye voldsvrier. Narnia-filmen beveger seg ustoppelig mot store tinnsoldatslag og «hva gjør vi nå!!??»-romantikk.

«Legenden om Narnia – Prins Caspian» er enda mer en Harry Potter-film enn den første. De fem barna forsvinner gjennom veggen i jernbanestasjonen Strand og havner ganske riktig på en strand i Narnia. Landet befinner seg i en tilsynelatende evig riddertid, og det er okkupert av noe som vi kan kalle overnaturlige spanjoler. Prins Caspian må stikke av fordi han blir truet av en typisk akademisk-britisk Shakespeare-skjebne: Pappa konge ble drept av onkel akkurat som i «Hamlet», og kong Miraz vil myrde opposisjonen akkurat som Macbeth. Caspian søker tilflukt hos gretne skogsdverger, men finner det tryggest å blåse i hornet sånn at de engelske ungene kan komme til unnsetning.

Hva filmen mangler blir tydelig med en gang Tilda Swinton tines opp. Da fylles historien ett lite øyeblikk med en foruroligende og magedjup poesi som angår flere kroppsdeler enn øynene. Prinsen Ben Barnes er fjortisagnet i den nye Narnia-filmen. Han ser ut som den ene vokalisten i Modern Talking og er en kunstnerisk uutvikla 27-åring som faktisk kommer fra et kortlevd boyband og har sunget i Melodi Grand Prix. 2008.

Kjærlighet på menyen

FEM 21.00

kjærlighet på menyen

Catherine Zeta-JOnes hygger seg med barnet.

terning 4 liten Denne romantiske komedien vil ernære de allerede mette med sin relativt tilbakeholdne overdådighet av mat, musikk og kjærlighet. Elementært.

Filmen er laget etter den skjønne tyske filmen «Bella Magda» med fantastiske Martina Gedeck. Den kan ikke gjentas, og Catherine Zeta-Jones er omtrent så uttrykksfull som en flink ti-åring. Når hun skal imitere kontrollfrik, ser munnen ut som en tykk kvinnes glidelås, og mer spennende enn det blir det aldri. Mot henne spiller hockey-fjeset Aaron Eckhart med en hakekløft som Al Gore bruker på overhead, og han er også en tilforlatelig opplagt mann; hvis det kommer en overraskelse fra Eckhart, roper regissøren «kutt!», og så må annenfotografen løpe til apoteket.

Likevel funker filmen som en frodig, fargerikt og rørende lite fellesskap mellom to kokker og ei lita jenta som mistet mammaen sin. Opera og restaurantmat tilhører de mest overvurderte tingene i verden, men stemningsskapende er de begge, og det er noe uimotståelig naivt ved at filmskribenter sier «vaktel» eller «Pavarotti» hver gang de skal fortelle noe avansert.

Zeta-Jones spiller en stjernekokk som står opp klokka halv fem for å kjøpe torgfisk iført Ringo-lue, og hun får trøbbel da hun som forloren tante må ta seg av et barn samtidig som en uansvarlig, oppgira nestkokk inntar kjøkkenet. Elementært, det også.

Men filmen funker på grunn av ei lita jente som heter Abigail Breslin, og den formidler faktisk et betimelig tetthets-budskap: Barnet burde selvsagt være med tante på jobb sjøl om hun sovna av det, og til helsike med Djupedals døgnkontinuerlige Taliban-skole. 2007.

Final destination 5

FEM 23.10

final destination 5

Jepp. Hodet og beina tilhører samme dama.

terning 4 liten OK, vi kan den nå: Når Sam får en fornemmelse for at bussen knuses i bru-ulykke og vennene kuttes til kattemat, da betyr det at noen reddes. Men døden kommer for å ta de redda etterpå. Skjebnens veier er sånn. Skulle du dø, så skal du dø. Men forutsigbarheten gjør ingen ting. Det viser seg nok en gang at Final destination-ideen er varig vaskeekte og engasjerer hver gang. Det skyldes ikke minst en virkelig utfrika orgie i ubehagelige spesialeffekter, for sjøl om ulykkene ser ille ut, finnes det en slags spøk her: «Final destination» er harmløs okkultisme. Det er ingen som i fullt alvor tror på sånt. Bank i bordet. 2011.

Lørdag 24.6.– En storarta lørdag med Shakespeare på topp

 

Shakespeare in love

NRK2 21.35

terning 5 liten Det måtte komme: En aldeles storarta lørdag med Shakespeare på topp. Billy S. går gjennom en ferskenmild handling som virkelig kler den raskt svinnende måned juni, for dette er krepsenes måned, måneden til de med store følelser, ustanselige familie-dannelser og trøblete mager. Det er fantastisk å tenke på at verdens største ordkunstner ble født på kulløya England i 1564, og han giftet seg med Anne Hathaway flere hundreår før dama ble født. Mannen ble bare 51 år, men skrev 38 skuespill og 154 sonetter, og han var fire hundre år etter sin død så beundra at folk måtte dikte opp at han aldri hadde eksistert. Billy S. var en luring, men han hadde antakelig sett språket i en guddommelig visjon, og han elsket det slik de nyfrelste elsker Gud. Shakespeare var The Man.

Men til filmen.

shakespeare in love

Joseph Fiennes ligger våken på menns vis, mens Gwyneth Paltrow sover fint.

«Shakespeare in love» er først og fremst leksikalsk stimulerende for de som så den tidløse lille spøken «Romeo + Julie» for et par år siden og husker handlingen. Joseph Fiennes spiller storarta som William Shakespeare. Gwyneth Paltrow er adelig dame som blir gifta bort samme sesongen som hun ser så stort på Fiennes at hun kler seg ut som gutt og spiller i oppsetningen av komedien hans. Tragiske forelskelser og teater-konkurranse på nivå med Champions League utfolder seg i en energisk fart. Judi Dench ser ut som brura til Jabba The Hut og er dronning, Geoffrey Rush spytter oppspilt over finanssituasjonen, Ben Affleck stormer inn som en Kevin Costner-parodi, og det hele er så camp og så postmoderne og så til de grader super-kitsch. Storarta. 1998. 2 timer.

Inglourious basterds

NRK1 23.50

inglourious basterds

Brad Pitt som annenverdenskrigshelt.

terning 5 liten St. Quentin har gjort det eneste lure: Han har laget en Tarantinotino, en lightversjon av seg sjøl der historien faktisk engasjerer.

Det går ikke helt an å underslå at han har karikert krigsfilm-genren i den forstand at den karismatiske nazien får lov til å overspille seg sjøl som om han var krigsklovnenes Laurence Olivier. Men også det er ålreit. Christoph Waltz sjarmerer seg gjennom handlingen slik ressursrike SS-ere skulle være: Smilende, velutdanna og kompromissløst sadistisk.

Vi møter obersten på den franske landsbygda i en av Tarantinos nydelige innlednings-samtaler av den vedvarende sorten. På andre sida av trebordet sitter den franske melkebonden og svetter ned på sine jødiske flyktninger under golvet, mens Landa torturerer ham langsomt med en mistenkelig, selvdyrkende vennlighet av den sorten som foresatte kan tillate seg.

Deretter til denne filmens dirty dozen: Ute i friluft regjerer løytnant Brad Pitt over en alliert mordergjeng av hensynsløse jøder. De sprer frykt blant nazistene fordi Bjørnejøden slår i hjel fanger med baseball-kølle, og fordi apachen Pitt forlanger at alle døde tyskere skal skalperes.

Pitt spiller som om han var en blanding av John Wayne og Lee Marvin; kjevepartiet hans er forskjøvet så sterkt at han ikke kan si bokstaven f (eller kanskje var det j), og den vanligvis ganske småsmale familiefaren er rektangulert så han ser ut som en norgespakke i fjeset.

Også den rollen ligger på grensen til å være en klovn i tarantivoliet, men det er noe standhaftig ved den ned-karikerte stilen som gjør at filmen er langt mer snodig enn blærete. Den skulle vært blærete. Det er den ikke.

Hendelsene (det finnes en italiensk original fra 1978 med en annen handling) utvikler seg dessuten i til en fri historisk improvisasjon, en henrykt eskapisme for de som ble lei seg da Hitler overlevde «Der Untergang». Uten å vite om hverandre planlegger en bitter jødisk jente og Pitts elitestyrke å blåse til Schwarzwald en nydelig gammeldags kino der hele nazi-eliten kommer for å se Göbbels siste heltefilm.

Alle som har sett Tarantino-filmer, forventet seg egentlig en slags «Hot shots 5» med grensesprengende millenium-vold. Men hvis en tar med at nazier pleide dø i gamle krigsfilmer, holder skildringene seg innenfor det naturlig skadefro, men ikke direkte obduserende.

De fleste Tarantino-scenene er velbalanserte og drøye. Regissøren tar seg tid uten å ty til fakter. Dessuten er Mélanie Laurent og Diane Kruger så gode kvinneroller at filmen til tider ser ut som en sånn nederlandsk (eller dansk) koloritt-serie som pene mennesker går hjem fra korøvelse i petrikirken for å få med seg på tv.

Musikken er mesterlig, og ikke prangende. Morriconiseringen av «Til Elise» på franskbygda er stor. Bruken av sangen med tekstlinja «so good to be young then» under fortekstene antyder at vi befinner oss i den tårefylte nostalgiens paradis (kinoen), og at vi skal hygge oss sentimentalt.

Uten å røpe noe: Den ørlille delen av sluttscenene der den jødiske hevnerskens rasende ansikt projiseres på røykmassene, må være stjålet fra en klassiker, men jeg vet ikke hvilken.

Og så til det viktigste: Er det med en Mexican standoff? Ja. Det er. 2009.

Wild wild west

Norsk TV2 23.45

wild wild west

Kevin Kline og Will Smith i den litt siviliserte villevesten.

terning 5 liten Hvis jeg ikke husker feil, fantes det i barne-TVens pionertider en fyr som het Professor Balthasar og oppfant visuelt vellykka tungvintheter. «Wild wild West» er en Balthasar-film. Den befolker det ville vesten med en fargerik skare anakronistiske vitenskapsmenn, og de oppfinner Chitty Chitty Bang Bang-vintheter som ville ført til utvida ampere-tenning for Petter Smarts lille hjelper.

Regissøren Barry Sonnenfeld er en mann som antakelig tapte sitt enkle (tikk-takk-tikk-takk) urhjerte til «Disse dristige menn i de farlige fly» og andre urimelige sekstitalls-forsøk på å underholde folk uten å bruke hjernen. Han har sett «Tilbake til fremtiden». Han har sett Agathon Sax. Han liker frodig barnehumor og utkledde, groteske eventyrskurker. Han liker tanken på at ego-skuespilleren Kenneth Branagh skal spille en ond professor uten bein, en slags dr. Nemo fra prærien, en siklende Blofeld med sørstatssympatier og statarisk ordforråd.

Will Smith og Kevin Kline står til hverandre som komla og bacon. Klines fiffige femininitet matches fint av at Smith snakker og oppfører seg som en sosiologisk analyse av moderne by-negres parodiske maskulinitet. De er begge agenter for president Grant. Det betyr at de oppsøker klassiske western-buler der forgjengere for de ansatte i bygg og anlegg fiser rundt i fillete undertøy og fornøyer seg med kjøpelige korsett-kvinner som viser alt unntatt integritet.

I vesten fins en mengde overraskende oppfinnelser. Den minst velkomne er nittitalls-påfunnet Salma Hayek. Hun kom surfende på salsabølga som wallpaper-pynt i nerde-pcer og ble akutt tilgitt at hun ikke kan spille film. Hayek er ei sann plage.

Til gjengjeld er både Smith og Kline synlig lykkelige over å ha unnsluppet for eksempel hovedrollen i «Forrest Gump 2: The making of a president», så de gjøgler seg rike og glade i en fargerik film som det går an å glemme mens man ser den uten at det gjør én ting. 1999.

Quantum of solace

TVNorge 21.30

quantum of solace

Å løpe på takene er så 2008.

terning 3 liten Etter alle disse årene kan man slå fast med obduksjonsbasert sikkerhet: James Bond er død, men han rører på seg.

Bevegelsene er det ikke noe å si på, men den delen av Bondfilm-myten som besto i flyktig-euforisk og eskapistisk eleganse (eleganse betyr at noe er fint), den er nå offisielt borte. Det finnes mindre humor i «Quantum of solace» enn det finnes fett i Farris. Marc Foster har laget en tidsoppdatert actionfilm som like gjerne kunne handlet om Biggles Bolex som kjemper mot mafiaen i Montenegro, den kunne like gjerne hatt med Dolph Lundgren eller Steven Seagal. Ikke én ting ville vært forskjellig. Daniel Craig er en flink og veltrent super-Seagal, men klasse har han ikke.

Filmen dundrer i vei med sin mageveltende musikalske romantikk. Den har bleike bilder som ikke signaliserer at vi skal kose oss med overklassen. Den er furten og uglad og snedig i humøret, for det er sikkert ikke spesielt behagelig å delta i verden som spion i utenriksfart, og man kan godt forstå at Britannias spydspiss ser ut som en onsdagsmorgens-republikaner. Men utstrålinga av tåpelig selvsikkerhet og verdensvant trygghet ga behagelig underholdning. Jeg ville bli veldig overraska hvis noen hygger seg med denne filmen. Den er mer en lidelseshistorie enn en spenningsfilm, og hvis jeg hadde vært kinosjefen, ville jeg heller ha satt den opp i påsken.

Jeg tror jeg fikk tak i historien. En puslete fyr med et kjipt forhold til tannregulering vil stjele alt vannet i Bolivia, og for bolivianerne er det ikke bra. Men siden herr Greene underveis verken stjeler ei eneste atombombe eller et eksperimentelt jagerfly, føler jeg meg merkelig avslappa i samvær med handlingen.

Dessuten er Bond med feil folk. Olga Kurylenko kunne vært bra i en film om russiske husmødres skjebne på den finnmarkske ekteskapsbørsen, men det er lite ved hu. Det er faktisk sånn at den bleike og rødhåra Gemma Arterton skaper større forventninger om utagerende kvinneting, men hun er ikke så mye med. I det hele tatt er feil folk med hele tida, og erkjennelsen får en slags sosialmedisinsk presisjon: Det er ikke så vittig med briter som drar utenlands og havner på kjøret med ufikse kamerater.

Mange av action-scenene er stilige, men de er ikke unike. Kameraet flakser som envinga fugl, stolsetene dundrer mot nyrene dine og den maniske komponisten trykker på så mange synth-tangenter samtidig at han antakelig har fire hender. Men «Max Payne» var bedre. Den var heftigere. xXx-filmene var bedre. «Die hard 4» var bedre. I buldre- og hoppe-segmentet er konkurransen knivskarp, og man må yte mer enn bare å lene seg til spøkelser. 2008.

Rush hour

TVNorge 23.30 og Max 21.30

rush hour

Chris Tucker og Jackie Chan hadde det moro.

terning 3 liten Jackie Chan møter den amerikanske komikeren Chris Tucker i en heseblesende komi-krim-action der FBI dummer seg ut og handlingen ellers blir uvesentlig, selv om de skal få tilbake kidnappet datter. Jeg er egentlig avhengig av TV-serier om FBI og tilsvarende institusjoner (NCIS, Bones, Criminal minds, 24) og blir djupt fornærma hvis noen herjer med heltene mine. Krenket. Til og med jeg. 1999. 1 time, 35 minutter.

Big miracle

TV3 19.20

big miracle

– Og så er det sånn at Arktis er blitt altfor kaldt! – Næh! Du tuller.

terning 4 liten Ja, dette er virkelig en mirakelfilm, laget så seint som i 2012. Mens den globale oppvarmingen sveiper oss som et nygammalt folkeeventyr forteller denne filmen en historie om en gjeng hvaler som blir sittende fast i isen utenfor Alaska fordi temperaturen synker. Drew Barrymore og John Krasinski blir muligens kjærester.

The equalizer

TV3 21.30

equalizer, the

Chloë Grace Moretz med Denzel.

terning 2 liten Hvis det er sånn at kristne filmer er tidas åndelige helsekost-trend burde Denzel Washington ha gått på vannet i slutten av denne filmen. Han burde egentlig blitt fulgt av Clint Eastwoods kristusmilde rollefigur Preacher («Pale rider»), for McCall (who you’re gonna McCall? Ghost busters!) er ikke bare en sober mirakelmaker, han er også så hellig og så vegetarisk at de sterke nevene hans antakelig er laget av quinoa-spedd tofu. De russiske skurkene er ikke akkurat østerlands vise, og det er de jo aldri. Men det blir litt skuffende når det er mindre stil på dem enn sånne folk som Dolph Lundgren møter hvis han filmer for 8 kroner timen i Bulgaria.

Hans Høyvelbårne Clinthet har vist at det går an å lage høytidelige actionfilmer. Men Antoine Fuqua er ingen Eastwood. Han er en pøser. Han pøser med alt.

Først pøser han med tida. I cirka en halvtime utretter arbeiderklasse-helten McCall ikke annet enn å hyrde den fete kollega til vaktselskapjobb med overlærer-terminologi og helsekost, samtidig som han blir venn med den russiske hora Teri eller noe, spilt av Chloë Grace Moretz. Lagerarbeideren fra Home Mart leser «Den gamle mannen og havet» på nattkafé, der han på idealisters vis bringer egen tepose og tar i mot det hellige vannet. Stemmen hans er som den fonetiske motgiften til Knut Arild Hareide, og han lanserer etter nesten tretti minutter dypsindigheten «Du kan bli det du selv vil.»

Ikke helt. Den prostituerte russer-fangen blir banka skikkelig og havner på sjukehus. Det var da Washington skulle ha tatt på seg en eller annen fargerik klesdrakt. I stedet ikler han seg denzelismens nesten zombiekalde uttrykksløshet og oppsøker russer etter russer med et psykotisk indre telleverk og en ødeleggelsesevne som ville ha overflødiggjort Hiroshima-bomba.

Jeg elsker hevnere. Jeg er for hevnere etter at jeg i mange år tok avstand fra vigilante-virksomhet og var usann mot meg sjøl.

Men det finnes en uoverenstemmelse mellom den hemma Bygg Max-skikkelsen McCall og den iltre, oppskaka og poengløse tegneserie-verdenen rundt ham. Skurkene ser ut som om de rømte fra det gamle vhs-lageret den dagen Videoverden ble nedlagt. De har tjue-tretti år gamle replikker, de oppfører seg som stolte Darwin Awards-vinnere og er åpenbart kroniske revmatikere som ikke ville klart å løfte en finger om tsaren ba dem om det.

Utryddelsen av kamp-eliten til den russiske rikmann Pusjkin (som også er navnet på Russlands nasjonalskald) er pinlig og sær. Da det omsider kommer en slags Rasputin ilende til, aner du at det skal bli tøffere for den pertentlige balanseskaperen McCall, men vi får ikke en gang se at han blir hurtig-ekspedert på do. Siden faller hans grove putin-rasper så lett som sjuke sommerfugler i høyonna. Jeg likte ikke det. Det er ekkelt å se på når en halvgud uten ansiktsuttrykk dreper åpenbart sterkt tilbakestående utlendinger før de har fått egen asylbolig og helsekort.

Hvemsomhelst kan skape en helt på film. Å utforme skikkelige skurker kan bare sjefene. Det er også bare sjefene som kan kvinner. Moretz ser ut som 48 kilo tomrom og bør finne seg andre regissører.

Vi vet alle at Elvis ikke er død. Vi vet også at han bor i en forstad til Moskva sammen med Adolf Hitler. Hovedskurken i «The equalizer» er antakelig Hitlers sønn, for han har farens hårfasong og han ser truende ut på en psykopatisk måte som riktignok bryter med Bruno Ganz’ portrett av Føreren, men som egentlig er mer troverdig.

Motsetningene mellom den overmenneskelige russeren med tatoveringene og den åpenbart gudommelige amerikaneren med teposen og digitaluret er parodiske. Når Denzel kommer ut i overrislingens rene frihetsregn med en spikerpistol i hånda og engelen Gabriels forstena bibelhistorie-fjes, da burde vi ha ledd. Men jeg kan ikke det, for jeg har nettopp blitt bra av brukket ankel og er enda en stund urimelig sjenert.

Jeg har vært snill. Jeg har ikke fortalt om Denzels milde vandring på jorden eller hans urban-buddhistiske klostertilværelse i kald hybel. Dette får holde.

Men den skal Fuckya ha: For en gangs skyld er det ikke den detaljerte volden som sjenerer, men alle de pompøse pausene innimellom. 2014.

Get him to The Greek

Viasat4 22.30

get him to the greek

Russell Brand er ikke lett å ha med å gjøre.

terning 5 liten Til gjengjeld elsket jeg denne antakelig elendige komedien. Som alle andre fine ting: Grunnen er en enkel fyr med trivselstryne. Russell Brand funker fanteflott som karikert, men tiltalende super-rocker, og gutteroms-gjentakelsen Jonah Hill har, så vidt jeg kan se, kommet seg ut av den sokkestinkende nerdestua og utøver noe som likner på en fullblods filmrolle. Nesten fullblods.

Det starter med en av de flotteste parodiene på engasjerte popstjerner som jeg noensinne har sett. Brand spiller rockeren Aldous Snow (ja, han oppsto i «Dumpet av Sarah Marshall»), og han opptrer i en fattigdoms-engasjert musikkvideo som heter «African Child» der han er en afrikansk hvit Kristus fra verdensrommet. Den er en kvikk, nådeløs utlevering av populær-sentimental døgnflue-engasjement, så spis ut hjerterøttene dine, Bob Geldof, og du kan ta med deg Bono. Dere er borgerskapets pauseklovner, og førsteside-frelsere lukter alltid søtt av brukt karamellpapir.

I motsetning til hva som ville skjedd i virkeligheten, fører veldedighets-videoen til at Snow blir den mest utskjelte rockeren i verden. Men da musikk-produsentene i USA trenger kreative stønt som kan motvirke motgangen, gir de briten revival-konsert på The Greek i Los Angeles. Jonah Hill skal hente ham i London og få ham fram i tide. Det er samme poenget som i 1982-komedien «Mitt favorittår», der en ung radioansatt skal få Errol Flynn-etterlikningen Alan Swann fram til studio.

«Get him to The Greek» er stappa med snedige detaljer. Metallica-trommisen Lars Ulrich spiller seg sjøl i seng med Snows langvarig elskede ekskone (Rose Byrne), Pink spiller seg sjøl og Christina Aguilera spiller seg sjøl. Handlingen beveger seg arrogant mellom overdrivelser og underdrivelser, Sex Pistols døljer på lydsporet i England, hovedpersonene blir piska av Moby og Hill må putte inn en heroinpose i endetarmen midt i innsjekkingskøen. Hill får både infarkt og adrenalin rett i hjertet, så han farer gjennom det som kalles en påstått kubrickisk korridor med lemenfart, for det gjør ingen ting, for det er rocknroll.

I notatene mine står det også noe om trekantsex med Mariah Carey, men det ville jeg vel ha husket? 2010.

Robocop 2

TV2 Zebra 21.00

robocop 2

Peter Weller i boks nok en gang.

terning 4 liten Hvis du holder klart for deg at «Robocop 2» også er en slags politisk satire, så kan det være at du holder ut Irving Kerschners voldsorgie, men oppfølgeren til Paul Verhoevens film er langt fra eneren. Denne gang handler det om at man lager en ny super-robot som skal ødelegge Peter Weller som Robocop. 1 time, 50 minutter. 1990.

The Twilight saga: New moon

TV2 Livsstil 21.00

twilght saga new moon, the

Kristen Stewart med den plagsomme Taylor Lautner.

terning 5 liten Jeg var en mann med et oppdrag. Jeg visste at jobben min var å gi oppfølger-romansen «Twilight: New Moon» i hvert fall terningkast 5.

Det er et risikabelt utgangspunkt for å vurdere en oppfølger, og særlig fordi «Twilight» var en blodfersk overraskelse da den kom: Filmen som fikk mødre å døtre til å dele drømmer i et par magiske timer der samlivsgruppene og terapeutisk realisme var behagelig langt unna, slik de burde være i kvinners liv. Mødrene reiste seg fra hvitvinspappen og «Sex og singleliv» og lot seg rive med i ville dyriske drifter som faktisk ikke var seksuelle, men erotiske. Utvalgt kjærlighet. Livslang kjærlighet. Død og magi og overmenneskelig og umenneskelig evne til så svermende patos at for eksempel William S. kunne fortone seg som en fagbokforfatter.

Det var stort. Kan man elske for evig en gang til?

Hvis man må, så må man. Filmen starter med et frampek der Bella (Kristen Stewart) løper desperat mellom velstandsmennesker i tilsynelatende kursbetalte New Age-kapper i en middelalder-by. Er det en drøm?

Så er vi tilbake i den lille Twin Peaks-byen Forks, der Bella blir 18 år og leser «Romeo og Julie». På parkeringsplassen ved skolen står den samme småfleipende bygdebanden. Ut av et slags geografisk ingenting kommer Edward Cullen i sakte film som om han danser på trampoline; han har tweedgrå ulvefrakk, men det er ikke han som er ulven.

Gutte-vampyren med kerubhåret, Jasper, forsøker seg på Bella, og dermed oppstår denne filmens dristige uunngåelighet om man ikke skulle la de to elskende sitte i skogkanten og hviske i to timer: Edward sier at han må dra, og Bella kan aldri få se ham igjen.

De som virkelig elsker, spiser ikke fløteis av tomme Kleenex-pakker når de sørger. De hyler som dyr om natta. Eller de stirrer framfor seg mens Lykke Li synger fantastisk.

Da Edward drar, åpner behovs-portene seg for den innlatende indianeren Jacob. Han med det lange håret og Bonanza-fjeset. Nå skal ikke jeg være den som ødelegger ting for mennesker med sartere sinn. Men jeg innbiller meg at det finnes to sorter i salen: De som ikke liker Jacob, og de som gjør. Vi som tilhører den første gruppen, får en krevende time. Jeg går ut fra at jenter ennå vet hva en trøste-kjæreste er, og Bella vedlikeholder mannen fra ulvenes klan samtidig som hun oppsøker ekstrem fare. Risiko frambringer Edwards spøkelse. Igjen holder døden og kjærligheten hverandre i handa i et nifst goth-svermeri.

Alle har egentlig lest boka. Men det kan være at noen uvitende fedre eller forloveder tuller seg inn i kinoen, og jeg skal ikke ødelegge spenningen for dem. Akkurat da du tror at handlingen har nedsenket seg i seinvinter-stemninger og mytisk melankoli, drønner filmen av gårde med ponni-digre skvett-ulver fra skogkantene og en italiensk vampyrfamilie med barokk-image, anført av den milde briten Michael Sheen.

Det er alt sammen intenst følsomt og så langt unna alt som minner om ironi at du kan høre «Uti vår hage»-kulten jamre seg som om noen hadde stukket candysticks gjennom hjertene deres. Skjønnheten i disse historiene finnes i den kompromissløse, tidløse dyrkingen av absolutte kjærlighetsmyter som skulle vært drept av globale kynismer og internett-porno. Folk er rare.

Kristen Stewart er nok en gang en slags lærebok i ubesværa tenårings-mimikk, og med sine flagrende fritidsklær ser hun ut som ei tenksom ålgårdsjente i ekeistensiell undring. Skikkelsen er perfekt ennå. Robert Pattinson er overraskende lite med i denne filmen, men han er fremdeles en vidunderlig kitsch-skapning, en slags menneskelig antikvitets-imitasjon, og disse filmatiseringene kunne antakelig ikke vært laget uten ham. Du kan se mannen også når han ikke er der, for sånn er kjærligheten. 2009.

Elsk meg eller stikk

TV2 Livsstil 23.35

something to talk about  elsk meg eller stikk

Julia Roberts i det lite medgjørlige hjørnet.

terning 4 liten Julia Roberts må passe seg (dette ble skrevet i 1995 og gjelder ikke lenger), så hun ikke blir en ny Sally Field og kommer til å subbe lett-sjåvinistisk og sokkasegen rundt i misforståtte lett-dramaer der folk sier utvortes psykosoma-ting til hverandre og gresser sentimentalt og respektløst på feminismens grav. «Elsk meg eller stikk» er riktignok en tidvis ganske underholdende hevn mot utro menn, en slags kvitbluse-snill amerikansk Fay Weldon-fantasi for mistenksomme hustruer, men den tuter innholdstomt som en trist tenortuba.

Nå er det ikke lett å komme uskadd fra en Lasse Hallström-film. Svensken laget en gang i tida «Mitt liv som hund», ble utropt til menneske og har siden jobbet i Hollywood hvor han har begått milde ting som kvinner liker rett før de skal ha menstruasjon eller begynne å grine.

Manuset er et bestillingsverk til Callie Khouri, som skrev «Thelma & Louise», og det er for pikete. Fordelen ved filmen er at det går an å like Julia Roberts stae lille tullemortryne sjøl om hun er sminket med geishabrunt i øyekrokene, at Kyra Sedgwick spiller befriende storkjefta søster, at Dennis Quaid er utstudert tåpelig, men ganske fin med det oppstasa formiddags-TV-håret og at Robert Duvall ser ufruktbar ut i jockeybukser og følgelig bekrefter fordommer omkring harde saler og hesteridning. Men den lille jentungen i filmen er tilsynelatende lobotomert, det finnes for mange prinsesse-hester allerede i verden og voksne kvinner snakker til hverandre som om de var tilbakeført til sovesalen for ekstra skikkelige unge damer på Solborg folkehøyskole den natta lyset gikk og Trine Lise sa eggstokk.

Premissene i filmen er dessuten passivt gåtefulle. Den lykkelig gifte Roberts oppdager at Quaid er utro midt på fortauet, og derfor blir hun sint. Faren hennes derimot er en slags heste-patriark av stødig borgerklasse som mener at kvinner må tåle denslags og ellers passe kjeften sin. Ingen fedre gjør sånt unntatt i matriarkaiske mareritt. 1995.

Transformers

Max 23.30

transformers

Megan Fox kunne ikke forvandles til en truck.

terning 5 liten «Transformers» derimot. Verdensrommets fremmedkulturer har mista kuben sin, og derfor kommer de jernrånende til Jorden som gjenfødte Volvo Amazon-er over Midtøstens sanddyner. Kjøretøyene er fortidsting, og du minnes «Philadelphia-eksperimentet», som var yndlingsfilmen til de snille sci-fi folka, de som liker forskere i fotformsko som finner opp pommes frites uten kreftylamid.

Men hovedpersonen i filmen er ikke Swiss-knife-teknologagsene. En ung mann vil ha bil av far sin, og han blir valgt av en gul Camaro, som i sin tur også plukker ut ei fullt utvokst UVB-jente med tenner som aldri har vært marmor i Italia. Den unge gutten er en utrolig kul fyr, og han bærer filmen videre med stil. Det engasjerer også at Jon Voight spiller forsvarsminister, for blir du ikke redd av det, har du nerver av smeltefritt stål og kan du dra til Nord-Afghanistan på Kristin Halvorsen-pass.

Mange stilige ting myldrer. Ikke minst Biltema-krabbene, som fyller presidentens fly som tekno-gremlins og er helt i nærheten av å bli desembers kjæledyr-favoritter på tross av nissene.

«Transformers» er julegaven til mange. Ingen innvoller, ingen strippere og ingen Eddie Murphy noe sted. 2007.

Masken

FEM 21.00

terning 5 litenHerlig Jim Carrey-komedie der han spiller en noksagt som finner vikingemaske og forvandles til en overivrig superhelt. Cameron Diaz er med, og filmen består av rare gags og fikse spesialeffekter. 1994. 1 time, 41 minutter.

Gone

FEM 23.15

gone

Kriser for Amanda Seyfried.

terning 5 liten Amanda Seyfried har øyne som ble laget for triste romanser og oppskakende skogsturer der meitemark og massemaur kaster seg over byfolk og påfører dem zoologiske mareritt. Men det er ikke dyrelivet som vil mjukne deg i denne filmen. I Forest Park har også en antatt seriemorder sin biotop, men Amanda er den eneste blondinen i Portland og dermed den eneste som egentlig tror på at det er Rødhette-farlig å gå ut i skogen også for de uten vin i kurven.

Regissøren Heitor Dhalia er en heftig brasilianer som lager film med den ubeskjedne delen av kroppen, som er hypofysen, der kjønnslivet og det dårlige humøret blir skapt i en nifs symbiose. Han gyver på med vidunderlige usannsynligheter og ei psykiatri-dømt ungjente som fader ikke gir seg på høvla fjøl, men streifer rundt i Stavanger-etterlikningen Portland med ulovlig pistol og Poirot-fakter. Det henger ikke på greip, men vi kom ikke her for å drive med landbruk, og filmen er spennende og dama ivrig og engasjerende fra første scene.

Historien er forbilledlig enkel. Amanda saumfarer skogbunnen på jakt etter hålet der morderen oppbevarte henne før hun rømte. Hun bor med søstera Jennifer Carpenter (lieutenant Debra Morgen i TV-serien «Dexter») i et hus med tusen låser, men en morgen da Seyfried kommer hjem fra natt-diner-jobben, er søstera forsvunnet i bare pysjen. Den mumifiserte åttitalls-helten Michael Paré er politisjef og vil ikke lytte til de psykiatriske, og dermed starter miraklenes tid. Den forskremte ungjenta blir et jaktende hunndyr gjennom Portlands nattevåte gater. Hun forulemper låsesmeden og hans sønn, hun rømmer fra en beroligende overflødighet av politipatruljer, hun vraker biler og bytter biler, hun ringer faktisk til morderen før filmen i påtrengende uaktsomhet bringer jentungen ut i et så lyssvakt skogsmareritt at filmseere med store vinduer skal prise seg lykkelig over at vårsola ble borte. Jeg streama «Gone» på Get, og hd-kvaliteten var faktisk såpass at jeg så litt mer enn Seyfrieds stirrende ulkeblikk i elendigheta.

Og igjen: En ikke egentlig god film, men uventa engasjerende. 2012.

Uncle Buck

TV6 20.30

terning 5 liten Dette er en typisk åttitallsfilm fra slutten av åttitallet, der den omfangsrike komikeren John Candy spiller den eksentriske onkel Buck som skal ta seg av brorens unger og gjør det riktig bra. John Hughes skrev og regisserte i 1989. 1 time, 40 minutter.

Døden kler henne

TV6 22.30

døden kler henne

Her ligger Meryl Streep og blir gammel og syk.

terning 5 liten «Death becomes her» er en teknisk perfekt liten finesse som mangler akkurat den lille ekstra sjarmen som skal til for at det skal bli en perfekt film. Den slemme, vellykka heksa Meryl Streep stjeler tomsingen Bruce Willis fra Goldie Hawn, og Hawn vil hevne seg. Begge drikker av ungdomskilden og blir kroppsdøde levende i evigheten. Vidunderlig groteske datateknikk-scener. Isabelle Rossellini er med som heksa for evig ungdom. Robert Zemeckis regisserte i 1992. 1 time, 44 minutter.

Fredag 23.6.– Kortfatta pyroman-fredag med forsinkelse

 

En ny dag truer

TV3 19.25

terning 5 liten Dette må bli en kort Film på TV, for mitt velkonstruerte, balanserte liv gikk til helvete da det viste seg at fastlegen var 45 minutter forsinka. Jeg besøker ham bare én gang i året. Hvorfor på en fredag? Men jeg sa til fastlegen: «Nå skal vi forsøke på et rekordforsøk, og så skal du vinne tilbake i hvert fall ett kvarter av de tre du ligger etter. Ja, jeg har det som før.» Blodtrykk. Det viste seg å være som før. «Da skal du bare forlenge blodtrykksmedisinene?» «Ja.» «Føler du ellers forskjell på noe?» «Nei.» «Da følger jeg deg inn på laboratoriet og sier at de må ta deg først så ikke parkeringa i Konserthuset går ut». «Fint. Jeg er sikker på at dette er rekord.» Laboratoriet fant ikke årene mine, men fastlegen hadde tatt inn nesten ett kvarter. En fantastisk dag. Karma-løft! Men Film på TV blir kortere.

Til filmen.

en ny dag truer

Andie MacDowell har sovna trygt, mens Bill Murray ligger våken. Dette kommer til å gjenta seg. Hver dag.

Hvis du har lurt på hvorfor noen av oss alltid har de rette svarene og alltid sier og gjør de rette tingene, samtidig som vi ser både resignerte og maktesløse ut, så skyldes det at vi har opplevd denne dagen før, og nå begynner vi å kunne den. Harold Ramis vet det. I en av tiårets mest originale komedier har han flokifisert begrepet deja vu langt inn i de eksistensielle gåtene, og har kommet fram til det uunngåelige resultatet at livet er en generalprøve.

Bill Murray spiller en så bortskjemt og ufyselig vær-journalist at han kunne vært hvemsomhelst sin kollega. Sammen med produsent Andie MacDowell og en realistisk tåpelig TV-fotograf kommer han til byen Pnusnxhyterutawny for å feire jordrottas dag (en spøk mellom regissøren og hovedrolleinnehaveren, siden Murray herjet med undergrunns-gnagerne i Ramis’ 1980-spøk «Caddyshack»). Den avvisende, usosiale, uvennlige og arrogante mannen blir uvenner med alle og kjører inn i en snøstorm. Da han våkner neste morgen, er det fremdeles samme dag. Og neste morgen. Og neste morgen.

«En ny dag truer» blir en overraskende annerledes film fordi Ramis hele tida klarer å finne nye og intelligente innfallsvinkler på den uheldige tidsfangens dilemma. Han utforsker sosiale situasjoner, han forsøker seg på unevnelig mange selvmord og han forsøker å sjekke opp den folkehøgskule-moralske lille hyttekos-heksa MacDowell ved tålmodige personlighets-tilpasninger etter hvert som dagen går. Livet er en treningssak. Nå detter guttungen fra treet igjen.

Til slutt skjer det som skal skje. Teologene vil tvile. New Age vil endre navn til New Day. Men bankene puster lettet ut. 1992.

The A-team

TV3 21.30

a-team, the

Liam Neeson i front for alfabet-teamet.

terning 5 liten «The A-Team» er en liksom-nostalgi for dere som liker hemningsløs komedie-action, og i grunnen ikke syns det gjør noe om oberst Hannibal og hans folk klarer å fly fallende stridsvogn ved å avfyre kanonen.

Det finnes små sjanser for at noen tar til gråten i løpet av denne forestillingen og hulker «mor, jeg skulle aldri ha forlatt far og deg alene i det pillråtne gjedde-prammen». Hvis du blir lei deg i løpet av «The A-Team», betyr det at du gikk i feil sal, og at den soldaten du føler sympati med, ikke er Liam Neeson, men Channing Tate i «Dear John».

Men de kommer begge til Bagdad. Jeg gjør også det. Bare vent litt.

For å markere utvidelseskraften i begrepet familie-underholdning starter filmen med at en tequila-purk banker Liam Neeson og forsøker å skyte ham, men obersten er en planlegger av Snåsa-format, så han vet hva som vil skje, og snart piper dødshundene. Neeson ser flott ut. Gråhåra, detaljorientert som en light-autist, med en merkelig Mister Bean-frisyre, men usvikelig mandig i årringene sine. Øynene er usunt lyseblå som sigarrøyk. Før du vet ordet av det, løper han i ørkenen eller hva man kaller det hvis graset ser ut som sand. Han må redde Face (Bradley Cooper), en kynisk kyssegutt som står friskt fanga i bildekk og skal henges med tau. Da kommer også erstatteren til Mr. T. inn i filmen med GMC-avhengighet (GMC er et slags traktordop) og Mohawk-punk.

Nå må jeg ta en pause til. Bradley Cooper var aldri mitt førstevalg hvis noen skulle forstyrre verdensfreden. Han spilte egentlig bare i jentefilmer helt til «The hangover» og ser ut som ei spray-tan-klyse. Men OK. Han kommer seg, og i løpet av filmen blir han faktisk fjorten millimeter mer mandig enn Matthew McConaughey, målt i hornhuden.

For å komme seg ut av Mexico må oberst Hannibal og hans fornya elite-team ty til en hospitalinnlagt gal mann som heter Murdoch. Han spilles av Sharlto Copley fra Sør-Afrika. Copley ble kult- og akutt-stjerne med «District 9», og han flyr ambulansehelikopter sånn at tannfyllingene dine detter ut og svever fritt i rommet. Skulderputer fra åttitallet vil løsne. Kontaktlinser vil forsvinne inn i kraniet, og du kan se din egen hjerne. Han griller også med en blanding av krutt og frysevæske.

Dette er deilig, og filmen fortsetter å loope harselast og risikabelt opp og ned mellom blidt akseptabelt og ekstremt kult. Vi kommer omsider til Bagdad, for der vil obersten og guttene hente ut falskmynterplater. Tida er inne for Jessica Biel, som tilsynelatende er etterretnings-offiser og faktisk funker som en slags utlagt gudmor i resten av filmen.

Slutten er i grunnen det minst oppsiktsvekkende ved «The A-Team», og det holdt jeg først mot den. Men egentlig ikke. En perfekt sommerfilm skal være sånn. Du blir så behagelig utslitt av alle påfunnene at det egentlig ser litt trivielt ut når hundreogfemti kai-kontainere eksploderer. Sånn skal en sommerfilm være. 2010.

Universal soldier: Day of reckoning

Viasat4 22.30

terning 3 liten Scott Adkins og Dolph Lundgren sammen med Jean-Claude Van Damme. Adkins spiller John, og da John våkner en morgen er kona og dattera hans drept, og Van Damme har muligens skylda. Og John blogger ikke sorgen bort, han drar av gårde for å ta et oppgjør. 2012.

Robocop

TV2 Zebra 21.00

robocop

Peter Weller – the real robocop.

terning 5 liten Med «Robocop» har Paul Verhoeven lansert en tragisk og romantisk computer-versjon av Dirty Harry. Han er fjernt i slekt med den identitetsforvirrede King Kong og den naive Supermann, og han er en oppdatert versjon av Lee Majors’ «seks millioner dollars»-mann med stål i bein og armer, slik han framsto på amerikansk TV i 1973. På skurkesiden hadde han en fetter i Arnold Schwarzenegger som «The Terminator».

Når et kulturbevisst råskinn som nederlenderen Verhoeven («Ild og Blod») lager film om robot-purken, bør det være noe ved den. Her venter vi ekstra-gleder. Det er ikke nok at Peter Weller, død men nyoppvakt politimann, er behagelig kamuflert som hightech-hermetikk. En sånn film bør ha sjel, selv om innholdet strengt tatt er død mann i boks.

Verhoeven har latt amerikanske TV-nyheter gi filmen temperatur. Det er bra. På lettbent barnetime-maner dikter muntre nyhetsopplesere om verden til et sted der massetragedier med Star Wars-programmet blir en underholdende nyhets-kuriositet. Det gir en slags begrunnelse for den kalde og tegnefilm-enkle volden i filmen. Vi befinner oss i et nær-futuristisk TV-land uten moralsk eller følelsesmessig dybde, og det er ikke mer enn rimelig at blodsølet blir akkompagnert av hysterisk blide Barbi-jenter som breier silikonpuppene sine ut over skjermene.

Psyko-snacks blir det også litt av i filmen når roboten begynner å huske ting fra vertskroppens egentlige liv, og lurer på hvem han er. Men Verhoeven slipper disse tingene, for han tror antakelig ikke det blir penger av dem. I stedet ramler filmen ned på feig og utbrukt underholdnings-bangbang (noe er igjen etter saksa), og avslutter med et av de sedvanlige fyrverkerishowene som gjør at man automatisk mumler når det endelig er ferdig: Godt nyttår.

Det kunne vært bedre. 1987.

Twilight

TV2 Livsstil 21.00

twilight

Robert Pattinson og Kristen Stewart i treet.

terning 5 liten Dersom du er mellom 15 år og 25 og drømmer om en heftigere romantikk enn småpils og fredags-karaoke, da er dette filmen din.

Filmatiseringen av Stephenie Meyers vampyr-roman har en rollesammensetning av den sorten som regissører må selge sjela si til Satan for å få til. Kristen Stewart med den saklig-sensuelle cowboy-kroppen sin og det avventende og melankolsk-kule ungdomsfjeset er som laga for å spille Bella Swan. Robert Pattinson ser ut som bror til Edward Saksehånd, men det er han ikke: Gutten er den snilleste og mest sexy vampyren i Cullen-slekta, som heldigvis bare suger blodet av rådyr og ellers holder seg for seg sjøl. Han har en profil som antakelig ble tegna av Guds fjortenårige niese. Han har øyne som minner deg om utdødde dyrearter. Han er så bra.

Stewart flytter fra ørkenbyen Phoenix til sheriff-pappa i den lille tømmerbygda Forks i regnstaten Washington, og der begynner hun på videregående og treffer den normale gjengen med hyggelige elever som ikke er spesielt til å dåne av. Det er Edward Cullen, for han betrakter urolige Bella slik trailersjåfører ser på pommes frites og prester ser på hedninger. Ad uvesentlige omveier blir de to et par, på tross av at han er medlem av en vampyrfamilie med så bleike, edle mennesker at de ser ut som Eiganes etter influensa-sesongen.

Dramatikk oppstår også, og vampyrkamp-action som flår parketten av ballettrommet. Men det viktigste i «Twilight» er den djupe, kuriøse og kompromissløse romantikken. Dette er ikke for sånne som forelsker seg i rumper; i Stephenie Meyers umilenniske historie handler det om en kjærlighet som man både vil dø for og dø i, sjøl om begge deler kanskje kommer kvikt.

Ei 35 år gammel dame som ble født på julaften, skrev boka. Ei dame skrev manuset. Ei dame regisserte. Det er som om de gjenoppfinner kvinners antatte behov for overnaturlig voldsomme kroppsfornemmelser og en kjærlighet som man ikke avslutter bare fordi toalettsetet ikke er lagt ned. Nyt dem. 2008.

People like us

FEM 21.30

people like us

Michelle Pfeiffer har truffet Chris Pine. Han er spesiell, for han har stygg hatt.

terning 3 liten Det amerikanske drama, utstyrt med komedie-skuespillere. Alex Kurtzman, som sikkert var en nevrotisk og familienær guttunge som bet negler mens han tisset i senga, har laget en film om en selger som får melding om at far er død og drar hjem til familien. I rollene Chris Pine og Elizabeth Banks, og så er Michelle Pfeiffer med. Det finnes en del ganske kule filmer om folk som drar hjem til familien sin, men ingen er med Chris Pine. 2012.

Torsdag 22.6. – Regn uten utegym og Halle Berry på 911

 

The call

Viasat4 22.30

terning 4 liten Vi er offisielt i gang med sommerferien for ungdomsskole-elever. Når regnet strømmer ned som skogbrannslokking betyr det at ungdomsskole-elevene slipper utegym, for de er ikke våkne ennå. De slipper også våte Adidas-bukser på vei til skolen, for de sover. Ungdomsskolen er et tungvint drittnavn. Middelskolen var bedre. Realskolen og. Men verst har seminarjævlene herja med det som het gymnaset. I sosialdemokratisk forvirring kalte de sammenslåingen av gymnas og yrkesskoler for videregående skole. Alle skoler er det. Ingen blir der. Så siden det regner, og siden ungdomsskoleungdommen sover: Bli kvitt de patetiske skolenavnene.

Men til filmen.

call, the2

Halle Berry og bekymra kolleger på 911.

En solid firerkrim, for den har egentlig ikke særegne kvaliteter som gjør at navnedroppende filmnerder og nervøse blind-datere vil snakke om den for å bli mer akseptert, den er bare OK. Halle Berry var såvidt jeg husker ikke spesielt oppkvikkende som Catwoman (jeg kan ha tatt feil der), men dama har Houston-karisma og får deg til å føle engstelig engasjement bare hun henter seg en Biola i kjøledisken.

Før jeg sier noe mer om Halle, må jeg nevne at regissøren Brad Anderson laget «The machinist» med hud-gespenstet til Christian Bale i 2004, så han er liksom ikke en vanlig 50 år gammel Madison-gutt med stygg utelue.

I «The call» spiller Berry 911-operatør i Los Angeles. En nesten teologisk jobb, for i ett eneste digert rom sitter en bråte offentlig ansatte og tar i mot nødhjelp-samtaler fra en verdensby, og hvert eneste ord de svarer, kan bety forskjellen på liv og død. Kirurger har det ganske greit. 911-operatører representerer den eneste formen for engle-inngripen som vi vet om, og de burde være mer nevrotiske enn fotballtrenere og Frp-statsråder og framtids-forskere og folk som heter Finn.

Berry har en hårfasong som ser ut som om katten har vært i lader-ledningene, hun er like kaotisk på innsida av hodet og dessuten skikkelig lei seg. Hun var så dum at hun ringte tilbake til jentunge som gjemte seg under seng sånn at forbryteren hørte det og fant offeret sitt.

Så en dag ringer Casey Welson (Abigail Breslin) fra bagasjerommet til en bil, og hun er åpenbart blitt bortført av en steingalen morder og vet ikke sin arme råd. Nervevraket Berry tar samtalen, og så starter en detaljrik «gjør som jeg sier»-samtale som skal tilføre den ulykkelige jentungen de arme rådene og dessuten rettlede bagasjeroms-offeret sånn at politifolka fra 911 kan finne henne. Det minner litt om Kim Basinger-thrilleren «Cellular», men filmen er langt fra lik.

De svært kresne vil stusse på utviklinga fram mot klimaks, men de skal nå alltid klage. Historien er ikke hemma av ydmyk troverdighet, den skeiner av gårde slik thrillere skal. Det hjelper godt at morderen (nei jeg røper ingenting, vi vet hvem han er) blir spilt av Michael Eklund, for kanadieren ser så åndelig uhygienisk ut at han ville blitt forsmådd av monsterflått og Ebola-viruser. 2013.

Gravity

TV2 Zebra 21.00

gravity1

Vektløs Sandra Bullock i verdensrommet iført innetøy.

terning 5 liten Cuarons nerveslitende romferje-havari «Gravity» består av 99 prosent teknisk perfeksjon. Himmelbilder i velforma 3D er vakrere enn soloppgangene over Youtube, illusjonen om at et Reodor-blidt lite verksted-team jobber på Hubble-periskopet rett utenfor atmosfæren er nesten avslappa flott gjort. Men den siste prosenten i filmen heter Sandra Bullock, og det er hun som gjør at man en gang satt på den harde ytterkanten av relativt ny kinostol og gned håndflatene tørre mot skjelvende jeans-lår.

Vi har fulgt den litt klønete og sjenerte Bullock-ungen fra hun mot all formodning og vesentlig fornuft kjørte buss i «Speed». Det er en tjue år gammel ryggmargs-refleks at vi blir faderlig bekymra når Sandra griper et ratt – og i denne filmen handler det om en ferd der ute hvor bremsespora er virkelig lange. Bullock er blitt 49 år gammel, og sårbarheten og sartheten har festa seg i et modent ansikt, slik den første julesnøen såvidt dekker sommerens gjenglemte trillebår. I can feel you when you breathe, synger Leonard Cohen. Du kan virkelig føle Sandra når hun kveles.

«Gravity» er skrevet av Cuaron-familien med litt brummende støtte fra George Clooney, og den er enkel og den treffer gang på gang innenfor relativt liten målskive. Det er ikke lett å lage en thriller uten skurker og uten natur-katastrofer. Stedet er ei lita romferje, og man kan ikke plutselig avatare seg avagårde ut i eventyret, man må holde seg til det teknisk sannsynlige og det teologisk troverdige. Logisk sett skulle hovedpersonen være død etter cirka ett kvarter, og når det ikke skjer, må de små tekniske miraklene både komme overraskende og funke som fornuft.

Bullock spiller IT-professor som er sendt på sin første romferd for å fikse et havarert datakort på Hubble. Hun er sjøsjuk og nervøs, mens den ene av ferjemennene, George Clooney, space-danser til køntrimusikk i sirkler rundt de harde varene, for dette er hans siste tur. Langt der nede, men så nært at du kan fornemme avstanden, ser du jorda ligge som en vakker påminnelse om hva man aldri kan forlate uten å lengte hjem. 3D-effektene er ikke demonstrative, men gir filmen behagelig dybde. Å ha en skrue løs blir ganske fiffig i vektløsheten.

Så skjer det som ikke skulle skje.

Dusten Putin har bomba sin egen satellitt for å bli kvitt den, og snart fylles himmelrommet av vrakrester. Bullock blir slengt med jobbe-krana si som den største karusellen på Tusenfryd, og så forteller jeg ikke mer om det.

Skildringen av det som videre skjer, er elegant og stilrein. Cuaron veksler inn førstepersons-vinkler som i et dataspill, og han balanserer nydelig nærhet mot fornemmelsen av det uendelige, tause og dritkalde ingentinget. Til og med skuespillernes bevegelser er computerskapte, og den tilsynelatende uproblematiske verdensroms-balletten består egentlig av et sinnrikt puslespill i datamaskinene.

Mange skikkelig ubehagelige ting kan skje også i det jordnære verdensrommet, og Sandra Bullocks nyanserike evne til nervøsitet gjør at du bokstavelig talt holder pusten når oksygenet minsker og jamrer pinlig når sjabre romdrakt-mennesker blir slengt mot ferjevegger med en kraft som ville knust knauser.

En kresen spenningsfilm. 2013.

Transformers

Max 21.30

transformers

Megan Fox fikk sitt gjennombrudd i denne filmen.

terning 4 liten «Transformers» derimot. Verdensrommets fremmedkulturer har mista kuben sin, og derfor kommer de jernrånende til Jorden som gjenfødte Volvo Amazon-er over Midtøstens sanddyner. Kjøretøyene er fortidsting, og du minnes «Philadelphia-eksperimentet», som var yndlingsfilmen til de snille sci-fi folka, de som liker forskere i fotformsko som finner opp pommes frites uten kreftylamid.

Men hovedpersonen i filmen er ikke Swiss-knife-teknologagsene. En ung mann vil ha bil av far sin, og han blir valgt av en gul Camaro, som i sin tur også plukker ut ei fullt utvokst UVB-jente med tenner som aldri har vært marmor i Italia. Den unge gutten er en utrolig kul fyr, og han bærer filmen videre med stil. Det engasjerer også at Jon Voight spiller forsvarsminister, for blir du ikke redd av det, har du nerver av smeltefritt stål og kan du dra til Nord-Afghanistan på Kristin Halvorsen-pass.

Mange stilige ting myldrer. Ikke minst Biltema-krabbene, som fyller presidentens fly som tekno-gremlins og er helt i nærheten av å bli desembers kjæledyr-favoritter på tross av nissene.

«Transformers» er julegaven til mange. Ingen innvoller, ingen strippere og ingen Eddie Murphy noe sted. 2007.

Rädsla urholkar själen

Svensk TV2 21.45

angsten eter sjelen

Brigitte Mira blir forelska i en 25 år eldre marokkaner.

terning 5 liten «Angsten eter sjelen» på norsk. Rainer Werner Fassbinder var en legende, og så ble han drept. Den spesielle og begava tyskeren laget blant annet denne filmen, med en tittel som nærmest ble et ordtak etter premieren i 1973. Historien var på en måte langt foran sin tid, ihvertfall i vår demografi, ved at den skildrer det vanskelige forholdet mellom en 60 år gammel tysk arbeiderkvinne og en mye yngre innvandrer. 2 timer, 25 minutter.

Onsdag 21.6.–En stor dag, og en filmdag med to sterke kvinner

 

Lucy

Viasat4 22.00

terning 5 liten I dag blir det igjen bare sterke damer på oss, og i dag blir det bare Viasat4 som jeg alltid har sett på som en Steven Seagal- eller Jean-Claude Van Damme-kanal. Nå har våpen-feminismen også nådd de avfeldige femtiåringene i Viasat, og det er all grunn til glede. Dette skjer selvsagt samme dagen som skolene tar ferie med all sin overveldende feminisme, og gutter på alle klassetrinn skal få to måneder da de ikke er styrt av sterke kvinner. Det er også den store dabbedagen da folkets FM ble stengt for godt i Rogaland, og folk blir sine egne discjockeys framover med streama musikk på hendige små bluetooth-høyttalere. Ikke en eneste lørdag mer skal jeg trenge panikk-skifte kanal fordi en stemme plutselig sier at nå kommer “Dilemma”, og i dag skal teamet diskutere «Kjæresten min har så store hemorroider at det hemmer (hehe) sexlivet vårt».

Men til filmen.

lucy

Scarlett Johansson, iverksatt av den styrken som styrer fostere, på vei inn på hevnens hotellrom. Yay! Go girl!

Luc Besson har laget en actionfilm som eksploderer så langt fra Snekker’n og Julenissen at E.T. ikke hadde orket reise hjem igjen, en enkel voldsfilm sprenger hodet ditt med et virtuelt-visjonært luftgevær som banger anelser på størrelse med Betlehems-stjerna. Dette likner ikke på noe. Det er en superhelt-film, men det er det ikke. Det er en slags religions-stiftelse, men det er det ikke. Det er en visuell mantraspøk for de som så litlegud i mosen og storegud i urteteen, men egentlig ikke. Vitenskapen sto med hengende armer og et litt forskrekka hånflir da franskmannen hadde lansert «Lucy», for folk ville plutselig ha det hun fikk.

La oss ta det forskiftsmessig eller kanskje heller forsøksvis systematisk.

lNew Age er i post-hippilogiens tid en blanding av rare ting som antakelig strekker seg fra hvitvin-yoga til mindfulness og teosofiske avleiringer i sinn som egentlig forlengst har forlatt Jesus, men fortsatt sitter fast i lengselen. Antakelig er alle de uformulerte og til dels folkelige forklaringene på at Gud både finnes og ikke finnes samtidig en antydning om at New Age er den eneste gjenlevende religionen i Vesten, men den har ingen kirke, og den har absolutt ingen kred eller bibel. Ønsket om at Gud er en del av Deg er fornemmelsenes religion, og i så måte reflekterer den samtidas forvirra sammenblanding av tanker og følelser på en rørende, nesten vakker måte.

Hos oss på Klippfiskberget finnes det nesten ingen som tror på noen allmektig, dømmende Gud lenger. De fornemmer bare at det må være noen her en gang, og de gjorde ting med oss. Det er som når et barn ser alt hva det frykter i nattemørket. Tvangstanker er normale. Vitenskapen har allerede fortalt så mye vanvittig nifst om Universet utenfor oss og mikro-kosmos inne i oss at gammeldagse gudeforestillinger er blitt som lysbilder fra bibelhistorien i Bethel i en tid for computergrafikk. Jo. Alt dette henger sammen med Bessons film, for den er en fantasi omkring de nitti prosentene av hjernen som vi ikke bruker, og hva finnes der? Finnes Universet der? Finnes den absolutte, totale bevissthet der? Ideen om at alle ting består av sammenhengen mellom tid og rom finnes der, og hvis man behersker den fysikken, oppstår (i filmen) den allmektigheten som ifølge sin egen udokumenterte logikk oppfant et endeløst univers uten annen mening enn at det er der. Den er basert på en molekylær fornemmelse. Fornemmenhet. Fornemhet.

lucy-2

Når mirakler skjer, er alltid Morgan Freeman til stede.

De gamle religionene er moralske systemer som har overlevd. Som observasjoner av den fysiske eller metafysiske verden er de stein daue. Det betyr ikke at Gud ikke finnes. Det står bare noe helt annet på dørskiltet Hans, og adressen er de 90 prosentene av hjernen som mennesket ikke bruker. Spør Morgan Freeman. Han har vært Gud, og i denne filmen er han hjerneforsker eller egentlig kanskje filosof.

Luc Besson har laget en utrolig fascinerende (besnærende er et gammelt uttrykk som inneholder både undring og engasjement) film om ei dame som får i seg CPH4, som faktisk er et molekyl som skapes av mødre under svangerskap for at ikke fosteret skal føle smerte når skjelettet vokser i urimelig fart. Forestillingen om CPH4 som syntetisert dop er så voldsom i Bessons film at forskere har rykket ut på internett for å forsikre alle om at det ikke finnes og at det ikke kan finnes.

Scarlett Johansson spiller Lucy. Lucy er også navnet forskerne ga det mest kjente fossilet fra ca. 3 millioner år siden, hun er urkvinnen. Dama døde antakelig da hun datt fra tre og ble oppdaget blant annet av en mann som faktisk het Johanson. Besson works in wonderous ways. Lucy er amerikaner på Taiwan og dater den idiotiske Richard med cowboyhatt av strå. Det er bare det at han skal levere en koffert til en tegneserie-gjeng fra antakelig koreansk mafia. I den kofferten finnes en hemmelighet, og Lucy må motvillig bli kurer. Det går sjukt dårlig for mange folk. Men Lucy får etter hvert i seg CPH4, og så utvikler hun seg tusen ganger kraftigere enn da ungdommen Peter Parker ble bitt av en edderkopp.

Utviklingen er nydelig i filmen. Johansson med Anne Kalvig-hår utvikler en allmektighet uten kryptonitt. Hun blir usårbar, og hun har kontakt med alle cellene i kroppen sin og de fleste av andre folk sine. Utstyrt med en paradoksal leopardskinnsjakke oppnår Lucy en slags fullføring av skaperverket, en fullførelse, en fullkommelse, et fullkommenhetlig overmenneske som søker total forståelse, forståenhet, forståelighet av tilværelsen. Derfor vil hun ha alt det CPH4 som den gale vitenskapsmannen laget for å selge det, og så vil hun bli univers, universell, unikal. Det må jeg ikke fortelle mer om, men filmen gir en rar mellomfølelse av å se en nesten ironisk science fiction-fantasi samtidig som den herjer med hodet ditt. Vitenskapsfolk har rykket ut og skrevet at Bessons forestillinger om hjernekapasitet er bare tull, og det burde vært unødvendig, men filmen fanger deg og gir deg en uvettig følelse av at den forteller en historie du kjenner igjen.

Dette er oss. Dette er deg. Det er verden på makro- og mikro-nivåer som er så tallrike og så kompliserte at vi egentlig bare burde sitte helt stille i nordavinden og tenke oss om. Hele livet.

Parallelt med Lucys opplevelser i actionfilmenes ballettvakre ødeleggelser forteller Morgan Freeman om alt som skjedde med oss fra vi var encella vesener, til vi ble tocella vesener (da oppsto bevegelsen) og siden til apemennesket sitter ureflektert på en strandkant og plutselig får se ei amerikansk tidsreiserdame i en fransk stol. Vel. Det forteller ikke Freeman. Han blir bare fryktelig forskrekka av Lucy.

Franske filmfolk var en gang tida veldig opptatt av natur. I «Lucy» kuttes gepardens jakt på antilopen som innsmett inn i filmen, og det gir nok en fornemmelse av at regissøren leker med viltre sammenhenger som for eksempel den at vi egentlig alle er umælende rovdyr eller ofre.

Luc Besson er et råskinn, og «Lucy» er en actionfilm. Men den er en actionfilm for fysikknerder og zen-damer, og med en gigantisk frekkhet formulerer den en romantisk-filosofisk eksistensialitet: «Livet ble gitt oss for en milliard år siden. Nå vet dere hva dere skal gjøre med det.» 2014.

Salt

Viasat4 00.50

salt hoved

Jeg sier to ting: Eat your heart out, Jason Statham og Brad Pitt var en veldig modig mann.

terning 5 liten Glem Lara Croft. I «Salt» spiller Angelina Jolie den tøffeste, skitneste og mest ballistiske agentdama siden Geena Davis hoppet ut av vinduer på åttitallet.

Jeg må på egne vegne få lov til å si at det har vært to fine uker. Først fikk jeg se Sylvester Stallone dunke drømmene ut av svette somaliere og sør-amerikanere i «The expendables». Og nå altså Angelina Jolie som på små lands vegne juler opp russere og amerikanere i dress.

Hver gang jeg ser en film med Jolie i hovedrollen føler jeg at bare hun kunne gjort den («Changeling», «Wanted»). Slik er også rollen som Evelyn Salt, sjøl om den egentlig ble skrevet for den behagelige ansikts-artisten Tom Cruise. Angelina stønner seg inn i historien som naken, skamslått CIA-er i Nord-Korea, men forskjønnet av et blått øye på størrelse (og farge) med en moden avokado forhandles hun tilbake til USA. Jolie kler hard medfart. Hun har tross alt vært gift med Billy Bob Thornton.

På selveste bryllupsdagen hennes sitter den russiske avhopperen Orlov i svetteburet hos CIA og sier at det finnes en kvinnelig muldvarp som skal drepe den russiske presidenten i den amerikanske visepresidentens begravelse. Hun er kollega av Lee Harvey Oswald og heter Evelyn Salt. Som dere har skjønt er det Evelyn Salt som avhører ham.

Angelina skal egentlig hjem og spise sushi med stearinlys og ser seg usikkert rundt. Hun oppdager at noen av kollegene tror russeren, og dermed starter en plattform-jumper-flukt som antakelig står på FNs liste over bevaringsverdige bevegelsesmirakler.

Det deilige med Jolie er at ansiktet hennes kan veksle fra en karismatisk frossethet som minner om Venezia-masker til forvridde livullmanniserings-smerter. Cruise er en stilig runner. Men «Salt» vinner på at de fant ei jente til hovedrollen, for hver gang hun kommer dettende tretti meter fra motorveibruene, kjenner du oiet i brystet som hvis kattungen velta pianoet over seg. Jolie ser sårbar ut når hun banker kvalifiserte sikkerhetsfolk med Roger-that-utstyr og mellomfag i tung maskinpistol. Du føler virkelig at hun elsker den nerdete tyskeren som leker med edderkopper. Men du tviler aldri på at de joggetynne beina hennes er i stand til å sparke 100 kilo SWAT rundt i rommet som tomme kaffekrus.

Dessuten er Liev Schreiber en av de mest troverdige mennene i amerikansk film. «Salt» er en film der hovedrollene stemmer.

Handlingen består for det meste av overraskende bukkesprang utført av overmenneskelig skrev-geit, og den er manusført av Kurt Wimmer, som også skal skrive den nye «Total recall». Regissør er den deilige brukt-australieren Phillip Noyce, som i sin tid skapte Nicole Kidmans gjennombrudd med «Dead calm». De holder farten oppe. De har lyden på volum 11. Og det er ikke ofte du får se den amerikanske presidenten få juling. 2010.

Tirsdag 20.6.– Og så Angelina Jolie som en slags wonderwoman

 

Salt

Viasat4 22.00

terning 5 liten I dag finnes det faktisk film. Det er til og med en kvinnefilm der selveste Angelina spiller en slags wonderwoman, det vil si at hun blir et forbilde for kvinner slik for eksempel Superman og Iron Man har vært for gutter gjennom alle tider. Som alle vet trener alle gutter på flyging med rød kappe, og fordi supermann er en mann og ikke en kvinne, tror de at kvinner er underlegne skapninger som kom til verden for å servere pils etter sex og klippe plenen om søndagen. Så kjære sønn: Angelina Jolie vil vise deg en verden der kvinner kan drepe like effektivt som menn. Og da vil du skjønne at jenter ikke ser «Paradise Hotel» fordi de er dumme, men fordi kulturen ødela for dem gjennom tusener av år, og derfor har de aldri utretta noe, de har aldri tenkt noe, de har aldri skapt noe eller inspirert noen. Men det er ikke deres egen feil. Det er mennenes.

Ja. Dette er en parodi på noe av det dummeste jeg noensinne har lest på Facebook.

Men filmen er OK. Og man bør ikke ta den alvorlig.

salt

Fysikk på roterommet: Angelina Jolie blir en McGyver.

Glem Lara Croft. I «Salt» spiller Angelina Jolie den tøffeste, skitneste og mest ballistiske agentdama siden Geena Davis hoppet ut av vinduer på åttitallet.

Jeg må på egne vegne få lov til å si at det har vært to fine uker. Først fikk jeg se Sylvester Stallone dunke drømmene ut av svette somaliere og sør-amerikanere i «The expendables». Og nå altså Angelina Jolie som på små lands vegne juler opp russere og amerikanere i dress.

Hver gang jeg ser en film med Jolie i hovedrollen føler jeg at bare hun kunne gjort den («Changeling», «Wanted»). Slik er også rollen som Evelyn Salt, sjøl om den egentlig ble skrevet for den behagelige ansikts-artisten Tom Cruise. Angelina stønner seg inn i historien som naken, skamslått CIA-er i Nord-Korea, men forskjønnet av et blått øye på størrelse (og farge) med en moden avokado forhandles hun tilbake til USA. Jolie kler hard medfart. Hun har tross alt vært gift med Billy Bob Thornton.

På selveste bryllupsdagen hennes sitter den russiske avhopperen Orlov i svetteburet hos CIA og sier at det finnes en kvinnelig muldvarp som skal drepe den russiske presidenten i den amerikanske visepresidentens begravelse. Hun er kollega av Lee Harvey Oswald og heter Evelyn Salt. Som dere har skjønt er det Evelyn Salt som avhører ham.

Angelina skal egentlig hjem og spise sushi med stearinlys og ser seg usikkert rundt. Hun oppdager at noen av kollegene tror russeren, og dermed starter en plattform-jumper-flukt som antakelig står på FNs liste over bevaringsverdige bevegelsesmirakler.

Det deilige med Jolie er at ansiktet hennes kan veksle fra en karismatisk frossethet som minner om Venezia-masker til forvridde livullmanniserings-smerter. Cruise er en stilig runner. Men «Salt» vinner på at de fant ei jente til hovedrollen, for hver gang hun kommer dettende tretti meter fra motorveibruene, kjenner du oiet i brystet som hvis kattungen velta pianoet over seg. Jolie ser sårbar ut når hun banker kvalifiserte sikkerhetsfolk med Roger-that-utstyr og mellomfag i tung maskinpistol. Du føler virkelig at hun elsker den nerdete tyskeren som leker med edderkopper. Men du tviler aldri på at de joggetynne beina hennes er i stand til å sparke 100 kilo SWAT rundt i rommet som tomme kaffekrus.

Dessuten er Liev Schreiber en av de mest troverdige mennene i amerikansk film. «Salt» er en film der hovedrollene stemmer.

Handlingen består for det meste av overraskende bukkesprang utført av overmenneskelig skrev-geit, og den er manusført av Kurt Wimmer, som også skal skrive den nye «Total recall». Regissør er den deilige brukt-australieren Phillip Noyce, som i sin tid skapte Nicole Kidmans gjennombrudd med «Dead calm». De holder farten oppe. De har lyden på volum 11. Og det er ikke ofte du får se den amerikanske presidenten få juling. 2010.

The untold

TNT 22.55

terning 4 liten Lance Henriksen og Andrea Roth i en actionthriller om en korpis som drar avgårde for å finne ett av selskapets savna fly. Men så kan det være at de faktisk leter etter DNA-duplikatoren, og den er en svær ting og antakelig kan jorda gå under. 2002.

Captain America: Civil war

Viasat Film 21.00

captain america civil war

Chris Evans i arbeidstøy.

terning 2 liten Dette er like kjedelig som å lese VG om nakne rosabloggere med ny kjæreste og speltallergi. Alle er lei seg. Den ene etter den andre står fram med problemene sine, den ene etter de andre langer ut mot vennene, og den ene etter den andre ser ut som en dårlig 18. mai. Vi har dessuten gående en borgerkrig i Norge, og det er ikke moro når venner slåss. I «Captain America: Civil war» finnes det egentlig ikke gammeldagse yndlingsfiender, det er ingen kamper å bli oppglødd av, det er ingen seire som føles befriende og det er ingen sviende nederlag som er til pass for den onde idioten.

Chris Evans er egentlig venn med den hjernevaska vintersoldaten Sebastian Stan.

Filmen er en amerikansk familie-nevrose, en Thanksgiving-kalkun. Det merker man på hele stemningen, som er motvillig og pubertetssur, en slags Tuppen og Lillemor-kavalkade av nettmobba sjuendeklassejenter i rare klær. Man merker det på manuset, som mangler handling. Det er en skisse til en film som aldri burde blitt laga, og når supermenneskene barker sammen i monotone kickbokser-klisjeer, betyr det bare at eventyrlighet bakser hensiktsløst med eventyrlighet og nå kommer snart svigermor til Stark og viser fram den kybernetiske kaldfusjons-Kenwooden sin, og hva gjør Marge Simpson med det? Fraværet av vannfast fiendehat var dødsens kjedelig, men jeg sovna ikke for kollega Aalen frøys så hun skalv i sal 10, og jeg holdt henne i live med varme ulltepper og helbredende tilrop: «Ikke gå inn i det hvite lyset, Kristin, hold deg borte fra det hvite lyset!» «Hvor er de nå?» «Berlin.» «Åja. Ikke fortell dette til Torfinn Nag.» Jeg er ikke helt sikker på den siste setningen.

Det skal være en destruerbar fiende i en film, og når han taper, dør eller faller i fortapelsen, skal du kjenne en god følelse av oppstemt id. Slik jeg skjønte av den fragmentariske handlingen skulle det finnes en haug med robotiserte Winter Soldiers et sted i Russland eller dahlstrøk ihnenfor, og da det var en halvtime igjen kjente jeg håpet blusse opp som tennvæske på drukna juligrill: Nå skal de slåss mot skurkene. Go get’em friends! Men såvidt jeg kunne se, kom den fighten aldri. Den er muligens utsatt til toeren.

Utgangspunktet er håpløst. Etter ti tusen actionfilmer der alt eksploderer, fant eventyrforfatterne i Hollywood ut at det var på tide med samvittighet. For hva med collateral damage? Hva med de stakkars ofrene vi aldri så? Når superdame skal ta en fiende, smeller han inn i en kontorblokk og utrydder tur-komiteen til det afrikanske landet Wakanda. Bare Monty Python ville ha vurdert en superheltfilm som handler om at tilfeldig forbipasserende ble skada. William Hurt interesserer seg også for det, og The Avengers-mutantene skal innlemmes i en temma lamb-force i office-FNs tjeneste. Captain America sier det som det er: I FN har alle sin egen agenda, så hva om de forlanger noe vi ikke vil. Han kunne ha sagt: Hva gjør vi hvis de ber oss dra til Norge og ta livet av kommentarfelt-skribenter som er tilhengere av ytringsfrihet? Jeg tenkte: Å, nei! Ikke FN! For Guds skyld.

Så deler avengistene seg i to motparter, som Norge har gjort. En gjeng er FN-lojale, den andre jobber for seg sjøl og etter eget vett. Da den hjernevaska og derfor fjernstyrte kameraten til Cap dukker opp og blir et problem, da begynner de å slåss mot hverandre. Der er sjukt leit. Alle er motløse og flaue. Alle forteller om triste ting, som den gang de fikk innvollsorm i kompene, og slåssinga sløver avgårde som en sirkusforestilling uka før turneen er slutt. «Han drepte min mor!» Jaja. Du er fader meg over 50 år, og planeten kan være i fare.

Mer enn planeten kunne blitt reddet hvis bare kampscenene hadde vært noe å se på. For det første domineres de av jernplate-teknologi. Lyden er «klong» og «klongklong». Den kjedelige usårbarheten til heltene blir kompensert med en del rutinert CGI og dessuten et urimelig tempo. Klippinga er andpusten, folk farer hit og dit, bildedekninga virker ute av kontroll og kaotisk, og det hjelper ikke at filmen er i 3D. Bildene ser ut som hurtigspoling av VHS.

Til og med teknofilmer bør ha en organisk kjerne. Man må kunne fornemme kroppsligheten i actionscenene, og i denne filmen virker alle like usårbare.

Og så er det skuespillerne. Chris Evans spiller kapteinen med en prematur dødsmaske, og han ser kontinuerlig misnøgd ut, som om HR-avdelingen kom og satte gummibeskyttelse på skjoldkantene hans. Captain America er en problematisk figur. Lego-versjonen av Frodo er mer sexy. Robert Downey jr. spiller nok en gang Iron Man, men denne gang sier han replikker som om noen hadde tvunget dem ned i halsen hans for at levra skulle bli fet. Han er ille, men han er likevel best. Jeremy Renner er forresten ikke så galen heller, men han utretter ingenting. Scarlett Johansson spiller Black Widow med evner som hun antakelig driter i, og jeg tenkte hele tida: Hun var antakelig gravid da denne filmen ble innspilt, hun er mot-hormonelt et annet sted, for eksempel Beverly Hills-føden. Elizabeth Olsen spiller Scarlet Witch med håndbevegelser som framkaller for tynn bursdags-gelé, men i en superhelt-film ser hun ut som en innleid vaskehjelp fra WoManpower. Tom Holland som barnepåfunnet Spider-man er en patetisk fornærmelse mot alle under 9 år, men Paul Rudd kunne blitt bra, for han ser ut som om han ler oaahaha!-latter innvendig og planlegger lunsj-pranks mot de to dumme regissørene. Flere orker jeg ikke nevne. At noen har sløst bort Paul Bettany i Vision-rollen vil føre til at engelskmenn gudskjelov nekter å høre om Obamas syn på EU.

For at virkelig alt skal bli mislykka, har ikke filmen noen slutt. 2016.

Søndag 18.6.–“Houston, we have a problem”, men filmen er storarta

 

Apollo 13

NRK2 22.00

terning 5 liten I dag skal jeg anbefale en av yndlingsfilmene mine, og det er litt rart, for den handler om autentiske begivenheter og jeg liker ikke virkelighet på film. Bortsett fra det kan jeg fortelle oppsiktsvekkende ting som at jeg i går klippet hekken, og når jeg ser ut i dag, er jeg ganske sikker på at den er like lang igjen. Siden det er søndag kan jeg ikke klippe den om igjen i dag, for i anstendige nabolag skal det være stille på hellige dager sånn at de som har vært på Mods-konsert i går, ikke får forstyrra øresusen og den cerebrale bankinga og abstinensen. Og siden jeg ikke kommer på noe annet, kan jeg også nevne at Stavanger er blitt flinke på begivenheter. Byen bygger stygge ting, for den er styrt av harryer, men den kan virkelig feste. Ha en fin søndag.

Men til filmen.

apollo 13

Bill Paxton, Kevin Bacon og Tom Hanks stirrer ut i mørket.

Sanne historier på film kan være pinlige, men denne er perfekt. Apollo 13-ferden i 1970 var egentlig for bra til å være sann, og det var som om himmelen sjøl grep inn og skjenket en Hollywood-historie til virkeligheten, som et ironisk håndslag til de rørende menneskene som forsøkte å tilnærme seg det uendelige Universet innestengt i små metallrør.

Fire mann var på vei til månen året etter den første landingen, og ingen interesserte seg egentlig for dem. Romfartsromantikken bleknet uforståelig blant vanlige mennesker, og fjernsynsstasjonene vendte tilbake til sine katt-i-tre-gjøremål fordi de tenkes av overmette bulemikere som ikke skjønner historien når den skjer. Så kom Monty Python-pekefingeren ut av Ingenting og rørte ved romskipet Apollo 13 da det var 325 000 kilometer borte fra Jorden, en surstoff-tank eksploderte, og det var ikke lenger snakk om en måneferd, men historiens mest kompliserte, mest langtrekkende redningsaksjon.

Noe av skjønnheten ved menneskene er at de er galne guttunger på den tynne isen. Science fiction-historier hadde i årevis forsøkt å fange den særegne stemningen som nødvendigvis ville følge med når jordas skjøreste skapning plutselig befant seg mer enn armlengdes avstand fra sin egen biotop og noe gikk aldeles galt. Nå skjedde det i virkeligheten. Kaptein Jim Lovell og hans tre kamerater sirklet månen i et ødelagt redskap som var verre enn halt hest, de var fanget i en liten kasse med skrap som kunne ta livet av dem på en rekke forskjellige måter før de antakelig brente til aske ved møtet med atmosfæren.

Alt dette har Ron Howard greid å ta vare på. Redsel som minskes av trening og omgjøres til livsmot, forskere stilt overfor uventede utfordringer, kamp mot minuttene, kamp mot elementene og en guddommelig improvisasjonsevne som i denne skildringen blir en hyllest til menneskets fantasi. Historien er som sagt perfekt, og jeg skal ikke oppfriske noens minne, for det kan filmen gjøre. Men den forteller også om det vakre og ville paradokset som oppstår når en hel jord følger skjebnen til fire uniformskledte menn samtidig som hundretusener anonyme dør upåaktet i et uhelbredelig historisk mørke. Dette lever vi med hver dag. Menneskeverdet gjelder èn og èn etter uoversiktlige prinsipper. Om det hadde sittet ett eneste menneske i et havarert romskip, ville man brukt millioner av dollars på å redde ham ned til jorda for at han siden skulle bli overkjørt og dø av hjertestans i et ressursfattig kommunesykehus der man ikke hadde penger til blodplasma.

«Apollo 13» er en sjelden og flott film fordi den forteller en menneskelig og teknisk historie på en streit måte og faktisk får med seg en slags kosmisk-moralsk dybdevirkning i tillegg. 1995.

The theory of everything

NRK3 21.35

terning 4 liten Biografisk drama om Stephen Hawking og kona hans. 2014.

Love and other drugs

TV3 21.00

love and other drugs

Anne Hathaway og Jake Gyllenhaal ser ut som eldre ektepar helt til Viagraen slår inn.

terning 4 liten Anne Hathaway og Jake Gyllenhaal spiller en romantisk komedie om et par der hun har Parkinsons og hans selger Viagra. Hele greia foregår i Pittsburgh på 1990-tallet. Det blir litt grining og sånn, for Viagra kurerer ikke Parkinsons. 2010.

Stoker

TV3 23.20

stoker

Nicole Kidman og Mia Wasikowska er lettkledde mor og datter, og så kommer den nifse onkelen.

terning 4 liten OK. Denne har jeg ikke sett, men det skal jeg helst gjøre. Mia Wasikowska er datter til Nicole Kidman, og pappaen er død, og en dag flytter onkel Charles inn hos dem. Han spilles av Matthew Goode og er en nifs fyr. Mye skummelt og grøssesex oppstår. Laget av Cha-wook Park fra Sør-Korea. Kjent for «Oldboy» og «Lady Vengeance». 2013.

Van Helsing

Viasat4 22.30

van helsing

Kate Beckinsale steller med vampyrjegeren Hugh Jackman.

terning 5 liten Antakelig er «Van Helsing» den visuelt mest støyende effektdynga noensinne. Var. Akkurat da. Filmen har halvannen time hysterisk innledning da du forsøker småsjenert å skille mellom tannførende voksengler, varulver, frankensteinmonstre, vraltende, starwarsaktige kaizermonstre, Dr. Jekyll, iltre Igor og Draculas forskjellige skikkelser mens de angriper og ramler hvesende, snerrende rundt hverandre som bakgårdskatter i månelyset. Naturlovene er det første slaktofferet. Etter ti minutter imponerer ingenting. Man venter spent på den egentlige handlingen, men handlingen starter aldri. Ingen har tid til den.

Filmen handler om hvordan Vatikanet sender monster-morderen Gabriel Van Helsing til Transylvania for å redde en vampyrtrua fyrsteslekt. Greven på sin side trenger Frankensteins arvemonster til utstrakt familieforøkelse. Den litt jålete teater-australieren Richard Roxburgh spiller Dracula som om han skulle være et morgengrettent medlem av Procol Harum, og de plastilinakledde satanenglene snakker engelsk som russiske prostituerte. Hugh Jackman bærer førtiårskrise-hatt og Marloboro-klær. Ved hans side går utstyrs-munken David Wenham (Faramir i «Ringenes herre») og snakker slik C-3PO gjør. De er alle greie påfunn, men de kommer ingen vei. 2004.

Sin City: A dame to kill for

TV2 Zebra 21.00

sin city a dame to kill for

Jessica Alba poserer. Jada, filmen er i svart hvitt.

terning 4 liten Jeg likte ikke «Sin City», og derfor så jeg ikke oppfølgeren, som er med Mickey Rourke, Jesica Alba, Josh Brolin, Bruce Willis, Eva Green og mange flere. Frak Miller og Robert Rodriguez er sammen om regien. Handligen er at mange ting skjer. 2014.

The guilt trip

TV2 Livsstil 21.00

guilt trip, the

Seth Rogen kjører med mamma Barbra Streisand, som ser helt ut slik hun gjorde før.

terning 3 liten Komedie med Barbra Streisand og Seth Rogen – fra 2012. Barbra var 70 det året. Det er sånn at Seth skal på roadtrip fordi han er en litt mislykka selger, men han stikker innom mammas hus, og hun vi være med på turen. Streisad spiller mammaen. Hun liker ikke at sønnen er single. 2012.

Casino Royale

Max 22.00

casino royale

Daniel Craig tar seg av afrikanerne.

terning 5 liten Det pinligste av alt i år, verre enn å gå først i barnetoget på Sunde med syttendemaisløyfe uten rødt, ville vært om dvd-versjonen av «Casino Royale» rullet over plasmaen, og så viste det seg at begeistringen ved juletider skyldtes en form for hype-angst: Man turde ikke annet enn å like den nye James Bond. For mye sto på spill. Den verste av alle ydmykelser ville vært om den bejubla nytidsmannen viste seg å være en fjernsynsflink dusinbrite med heldig tilstedeværelse. En mann som bare skulle hatt sin egen påskekrimserie. I årevis.

De intellektuelle på Bryne ville ha gledet seg, som intellektuelle gjør når livet blir avslørt.

Men pust ut. Agenten som tisset på teppet var ikke en forkledd Austin Powers. Den halvslemme Craig har også ved gjensyn en bemerkelsesverdig Stompa-troverdighet som gjør at han ser ut som et godt påfunn når han for eksempel bryter seg inn i sjefens hellige jomfrubur og sitter på hennes møbel. Eller når han tilfredsstiller filmseernes felles-primitive apport-instinkter og skyter en terrorist på annenlands ambassadejord. Craig er framleis en halvnevrotisk working class hero, en John Lennon som aldri ville ha holdt senga for fredens sak, selv om han altså ligger oppå halve kroppen til fiendens dame i akkurat så mange sekunder at det heter sex og ikke spa.

Dette er en halvvill engelskmann. Ikke fordi han drikker grillvæske utenfor arbeidstid. Craig er en rolig fagmann. Han er en Sir Anthony, som spiller film i stedet for å være film.

Den nye Bond sier bang, og så ser det plutselig verre ut enn en landskamp mot Bosnia.

Slåsskampene er ryggmargsstoffet i den nye Bond-filmen, ikke den litt småjålete smoking-elegansen, som stammer fra 1960-tallet da et festplagg fremdeles kostet mer enn en fredagskveld på byen. Dette er genreskapelses-action: Bonds arvinger dropper hjertekaldt silkeagenten som sminket seg med solbrunte damer og sikkert fortjente det – og finner opp et intelligent råskinn med følelser og moral.

Nå er agentenes verden verken shaken eller stirred lenger. Det liker vi. Samtida tilhører ikke snobbedrikkerne, og alle led dessuten under Pierce Brosnans siste forsøk på å se ut som en etterretnings-fagmann. 2006.

Som to dråper vann

FEM 18.30

parent trap, the 1998

Lindsay Lohan er begge to.

terning 5 liten Nyinnspilling av «The parent trap» fra 1961, der to tvillinger som kom fra hverandre til skilte foreldre tilfeldigvis treffes igjen. Lindsay Lohan i dobbeltrolle sammen med Dennis Quaid og Natasha Richardson. Trivelig familiefilm. 1998.

New Year’s Eve

FEM 21.00

new years eve

Robert De Niro er så alvorlig syk at Halle Berry kommer og snakker med ham.

terning 2 liten Nå skal jeg forsøke å forme dette som en anbefaling. Det er nemlig sannsynlig at enten du eller cocker spanielen din virkelig har lyst til å se en film der Hilary Swank, Bon Jovi, Ashton Kutcher, Michelle Pfeiffer, Katherine Heigl, Zac Efron, Jessica Biel, Josh Duhamel, Sarah Jessica Parker, Halle Berry, Robert De Niro og noen flere feirer nyttårsaften med så mye blogg-enkel Narvesen-tristhet og romanse-melankoli at det vil vokse teddybjørn-pels i håndflatene dine.

Vi ser på det positive først: Hilary Swank er innbydende stram i tyrannosaur-kjeven, for hun har ansvaret for at kula detter når den skal i bad taste-partyet på Times Square. Kjevene til Hilary liker vi. De har samme dyriske appell som biff-bestikk. Katherine Heigl har skaffet seg de svært omtalte krembolle-kinnene som får henne til å minne litt om en sånn forråds-gnager som gjemmer barnemat i munnen. Det er fint, for vi liker kvinner som gir opp tynnhet. Ashton Kutcher vil ikke feire nyttårsaften, og det liker vi også, for det betyr at han blir innendørs. Michelle Pfeiffer gjentar den sørgmodige offer-rollen som hun hadde for tjue år siden da hun forvandla seg til Catwoman. Vi liker Pfeiffer, for hun ser alltid så sjaber og sårbar ut at hun sikkert ville likt oss hvis vi klippet håret. På den annen side: Vi liker ikke Bon Jovi, for en fyr skrev på Facebook at han er bedre enn Bob Dylan. Vi liker heller ikke at Robert De Niro ligger småsmilende på sjukehus og skal dø, mens han ser ut som et impotens-skremsel fra en Viagra-reklame. Vi liker virkelig ikke Sarah Jessica Parker, for hun er fugleskremselet i «Sex and the city» og har så spisse knær at hun kan komme til å punktere noens prostata.

Sammen utfører de en mildt sørgmodig-morsom mosaikk-film; det vi også kan kalle kaos i kasserollen. Mange kommer til å like den. Ikke gi dem julegave i år. 2011.

North country

FEM 23.25

north country

Charlize Theron er blitt dårlig behandla. Hun er spesialist på det.

terning 2 liten For en del år siden jublet jeg da ironien døde. Det var forhasta. Ironien fantes av en grunn. Ting som denne filmen skulle forsvinne ved fordampning før de ble til.

Det finnes en scene i «North country» da en allerede tvilsom film forvandles til Simpsons-episode. Det er da sønnen til Charlize Theron ikke får pasninger fra de andre på ishockey-laget fordi mora jobber i kullgruvene. Alle hater henne. Alle mennene, alle barna, inklusive hennes egne, alle direktører og fagforeningsfolk og kollegene og været hater henne, alle kvinnene og hennes egen far hater henne, for de amerikanske nordområdene er en slags politisk tilbakestående nasjonalpark som kanskje vil få FN-medlemskap i neste århundre hvis befolkningen slutter med å røyke i dusjen. Og dessuten pucken. Hater henne.

Den ufrivillige komikken gjør at hele forutsetningen for filmen utsettes for rensende ironi. Siden det seksuelle hatet mot kvinner må bli så aksentuert at også Ricki Lake-segmentet skal skjønne det, har regissøren skapt en emosjonelt tilbakestående underklasse av hvite amerikanske arbeidere. Hele den samla gruvearbeiderbevegelsen er så udanna, uskjønt vulgær og hjerteløs at den hører hjemme i en South Park-episode.

1989. Theron spiller alenemor som blir slått av arbeider-ektemannen. I et forsøk på å forsørge seg og ungene, tar hun jobb i et dagbrudd for kull. Men kvinner er ikke velkomne der. Og de er så lite velkomne at antatt veloppdragne familiefedre antaster dem seksuelt så å si daglig, med arbeidsledernes og direksjonens velsignelse. I et forsøk på å finne opp en Martin Ritt-film, skaper regissøren Niki Caro, som også gjorde «Whale rider», en hat-orgie som vi heldigvis sjelden ser i seriøse dramaer, og som antakelig ville vært et lovbrudd om den ikke rammet hvite industriarbeidere. Utenom Theron finnes det bare tre mennesker med normalt følelsesliv: Hennes melankolske mor (Sissy Spacek) og de to mannlige ikke-arbeiderne Woody Harrelson og Sean Bean. Og etter hvert Frances McDormand i rullestol.

Filmen beveger seg i et kleint føleri-landskap langt, langt inne i det usmakelige, og den er trist, unødvendig og skadelig lattervekkende i all sin ferd. Seksuell trakassering av kvinner er et fælt problem. Hold det for Guds skyld unna tenkerne i Hollywood. 2005.